Spørsmål om forsøk på hvitvasking av penger var straffbart.

Gussgard, Flock, Stabel, Rieber-Mohn og Dolva

Et selskap i X mottok i år 2000 et brev fra en enke etter et statsoverhode i Nigeria. Hun bad om bistand til overføring av USD 17 millioner til Norge mot et vederlag på 25 % av beløpet - ca. 40 millioner norske kroner. Det fremgikk at myndighetene etterforsket den avdøde ektemannens økonomiske forhold, bankkonti var stengt, sønnen arrestert. Pengene skulle stamme fra et prosjekt i Russland som ektemannen var gått inn i, men problemet var at det ikke fantes noen dokumentasjon for at pengene stammet derfra.

Tross advarsler mente administrerende direktør at henvendelsen måtte anses seriøs, og han tok kontakt. Han involverte en annen person som møtte nigerianere i Tyskland. Disse krevde først USD 5 500 for frakt av pengene, senere USD 70-80 000 for å få renset sedlene. Sedlene var angivelig helt svarte. En slik svart seddel ble fremvist og dyppet i en væske, hvoretter den ble ren. Direktøren skaffet pengene. Han var lovet at han skulle få dekket utgiftene til rensing og mottok en sjekk på USD 369 124 med beskjed om at han kunne beholde en del av beløpet, men at samlet USD 279 000 skulle plasseres på nærmere angitte konti i Tyskland. Så langt hadde verken han eller andre sett noe til de 17 millionene USD, og han hadde mistanke om at sjekken var falsk. Likevel hevet han den i banken uten å si noe om dette, og overførte det angitte beløp til konti i Tyskland. Sjekken var falsk. Lagmannsretten la til grunn at de 17 millioner USD ikke fantes. Flertallet mente at direktøren måtte dømmes for forsøk på bistand med å sikre et slikt beløp, selv om noen fullbyrdet forbrytelse ikke kunne gjennomføres. Mindretallet var uenig i dette. Flertallet anså det også bevist at han hadde holdt det for sikkert eller overveiende sannsynlig at pengene var utbytte av en straffbar handling. Høyesterett fant at flertallets lovforståelse var korrekt. Norsk rett bygger på et subjektivt forsøksprinsipp. Forsøk kan være straffbart selv om det ikke er egnet til å føre frem. Det avgjørende er gjerningsmannens tro på at forsøket er egnet. Straffen på fengsel i to år og seks måneder, herav ett år betinget, ble opprettholdt. En medtiltalt var frifunnet i lagmannsretten, men hadde anket over straffutmålingen for medvirkning til sjekkbedrageriet, som ikke var pådømt av lagmannsretten. Utenfor anken tok forsvareren opp spørsmålet om tingrettens domsgrunner var tilstrekkelige til å vise at tiltalte var dømt med rette. Dette førte til at Høyesterett opphevet tingrettens dom.

Les avgjørelsen i sin helhet