Barnevernsak - EMK
10.09.2004, HR-2004-01501-A, (sak nr. 2004/721), straffesak, kjæremål
Barnevernsloven § 4-24 andre ledd jf. første ledd første strekpunkt jf. EMK protokoll 7 artikkel 4
Den offentlige påtalemyndighet (kst. førstestatsadvokat Morten Holmboe) mot A (advokat Erling O. Lyngtveit)
Barnevernsloven § 4-24 andre ledd jf. første ledd første strekpunkt jf. EMK protokoll 7 artikkel 4
Den offentlige påtalemyndighet (kst. førstestatsadvokat Morten Holmboe) mot A (advokat Erling O. Lyngtveit)
Skoghøy, Flock, Matningsdal, Utgård og Schei
Saken gjaldt spørsmålet om en straffesak gjaldt samme forhold som et vedtak om institusjonsplassering etter barnevernsloven § 4-24 andre ledd, jf. første ledd første strekpunkt, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) protokoll 7 artikkel 4. I kjennelse 22. desember 2003 avgjorde Høyesterett under dissens (4 mot 1) at en tvangsplassering i institusjon for behandling og opplæring på grunnlag av barnevernsloven § 4-24 andre ledd, jf. første ledd første strekpunkt (alvorlig eller gjentatt kriminalitet), må anses som straff i forhold til EMK artikkel 6 og dermed også i forhold til protokoll 7 artikkel 4.
Da saken var et videre kjæremål, og lagmannsretten ikke hadde tatt standpunkt til om straffesaken måtte anses å gjelde samme forhold som vedtaket om institusjonsplassering, kunne Høyesterett ikke prøve dette. Under den fortsatte behandling av saken kom lagmannsretten til at straffesaken måtte anses å gjelde samme straffbare forhold og avviste straffesaken fra tingretten. Påtalemyndighetens kjæremål over avvisningskjennelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg som henviste kjæremålet til Høyesterett. Høyesterett kom enstemmig til at straffesaken ikke kunne anses å gjelde samme forhold som barnevernssaken. Ved vurderingen ble det for det første lagt vekt på at det ikke er tilstrekkelig for å treffe vedtak om institusjonsplassering etter barnevernsloven § 4-24 andre ledd, jf. første ledd første strekpunkt at de objektive og subjektive vilkår for straff er oppfylt. Det er i tillegg et grunnvilkår om at barnet har vist "alvorlige atferdsvansker", og det stilles dessuten krav om at barnet har "behov for mer langvarig behandling". På denne måten skiller vilkårene for inngrep etter barnevernsloven § 4-24 andre ledd, jf. første ledd første strekpunkt seg på sentrale punkter fra vilkårene for straff etter de straffebestemmelser straffesaken gjaldt (ran, innbruddstyveri, bilbrukstyveri, bruk av narkotika og bæring av kniv på offentlig sted). For det andre ble det lagt vekt på at formålet med institusjonsplassering er vesensforskjellig fra straff. For det tredje ble det lagt vekt på at mens det ved inngrep etter barnevernsloven er barnets eget behov som beskyttes, er den interesse som beskyttes ved en straffeforfølgning for de forhold saken gjaldt, dels fornærmedes og dels samfunnsmessige og allmenne interesser. På dette grunnlag avsa Høyesterett kjennelse for at straffesaken fremmes for tingretten.
Saken gjaldt spørsmålet om en straffesak gjaldt samme forhold som et vedtak om institusjonsplassering etter barnevernsloven § 4-24 andre ledd, jf. første ledd første strekpunkt, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) protokoll 7 artikkel 4. I kjennelse 22. desember 2003 avgjorde Høyesterett under dissens (4 mot 1) at en tvangsplassering i institusjon for behandling og opplæring på grunnlag av barnevernsloven § 4-24 andre ledd, jf. første ledd første strekpunkt (alvorlig eller gjentatt kriminalitet), må anses som straff i forhold til EMK artikkel 6 og dermed også i forhold til protokoll 7 artikkel 4.
Da saken var et videre kjæremål, og lagmannsretten ikke hadde tatt standpunkt til om straffesaken måtte anses å gjelde samme forhold som vedtaket om institusjonsplassering, kunne Høyesterett ikke prøve dette. Under den fortsatte behandling av saken kom lagmannsretten til at straffesaken måtte anses å gjelde samme straffbare forhold og avviste straffesaken fra tingretten. Påtalemyndighetens kjæremål over avvisningskjennelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg som henviste kjæremålet til Høyesterett. Høyesterett kom enstemmig til at straffesaken ikke kunne anses å gjelde samme forhold som barnevernssaken. Ved vurderingen ble det for det første lagt vekt på at det ikke er tilstrekkelig for å treffe vedtak om institusjonsplassering etter barnevernsloven § 4-24 andre ledd, jf. første ledd første strekpunkt at de objektive og subjektive vilkår for straff er oppfylt. Det er i tillegg et grunnvilkår om at barnet har vist "alvorlige atferdsvansker", og det stilles dessuten krav om at barnet har "behov for mer langvarig behandling". På denne måten skiller vilkårene for inngrep etter barnevernsloven § 4-24 andre ledd, jf. første ledd første strekpunkt seg på sentrale punkter fra vilkårene for straff etter de straffebestemmelser straffesaken gjaldt (ran, innbruddstyveri, bilbrukstyveri, bruk av narkotika og bæring av kniv på offentlig sted). For det andre ble det lagt vekt på at formålet med institusjonsplassering er vesensforskjellig fra straff. For det tredje ble det lagt vekt på at mens det ved inngrep etter barnevernsloven er barnets eget behov som beskyttes, er den interesse som beskyttes ved en straffeforfølgning for de forhold saken gjaldt, dels fornærmedes og dels samfunnsmessige og allmenne interesser. På dette grunnlag avsa Høyesterett kjennelse for at straffesaken fremmes for tingretten.