Tvist mellom kommuner om dekning av utgifter til barnevernstiltak

Coward, Oftedal Broch, Øie, Rieber-Mohn og Tjomsland

Y kommune, der en gutt bodde hos sin mor, reiste sak for fylkesnemnda om plassering av gutten etter barneverntjenesteloven § 4-24, men trakk saken etter at barnet var flyttet til faren i X kommune. De to kommunene ble ikke enige om dekning av utgifter til barnevernstiltak etter at saken var trukket.

Tingretten kom til at Y kommune måtte dekke utgiftene, likevel begrenset til tiltak i ett år, på grunn av en ett-års-begrensning i § 4-24. Lagmannsretten kom til at X kommune måtte dekke utgiftene. Høyesterett var enig med lagmannsretten. Kommunenes økonomiske ansvar for barnevernstiltak er etter § 9-1 koblet til regler i kapittel 8 om ansvaret for å yte tjenester og sette i verk tiltak. Hovedregelen er at oppholdskommunen har dette ansvaret, se § 8-1. Etter § 8-4 første ledd er dette utgangspunktet også når det gjelder å reise saker for fylkesnemnda for å oppnå såkalte tvangsvedtak. - Den sentrale bestemmelsen i saken var en unntaksbestemmelse i andre ledd i § 8-4, som fastsetter at den kommunen som har reist slik sak, har ansvaret for gjennomføring, oppfølging og kontroll. Høyesterett mente at denne bestemmelsen ikke kan gjelde for utgifter etter at saken for fylkesnemnda er trukket. Det ble vist til lovens ordlyd, en uttalelse fra Barne- og familiedepartementet og reelle hensyn - Høyesterett så ikke bort fra at det kan være behov for unntak i relativt ekstreme tilfeller - der kommunen trekker saken ut fra rent økonomiske betraktninger, men det var ikke situasjonen her.

Les avgjørelsen i sin helhet