Utvisningsvedtak - uforholdsmessig tiltak i forhold til familien

Bruzelius, Øie, Mitsem, Oftedal Broch og Gjølstad

Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om utvisning med innreiseforbud i to år i henhold til utlendingsloven. Det spørsmål saken reiste var om vedtaket var et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingens nærmeste familie, jf. lovens § 29 annet ledd.

A som er født i Pakistan og som er pakistansk statsborger, kom til Norge høsten 1995 etter at han i Pakistan hadde giftet seg med en norsk statsborger som er annengenerasjons innvandrer, og som har foreldre og søsken i Norge.

Ektefellene bosatte seg i samme by som hennes foreldre og flere søsken bor i, og bor fremdeles der. De har tre barn som alle er født i Norge i hhv. 1995, 1996 og 2000, og som er norske statsborgere. A fikk arbeids- og oppholdstillatelse da han bosatte seg i Norge, og hadde arbeidstillatelse frem til 13. november 1998, og har siden 28. april 2004 en midlertidig tillatelse.

Han har siden 1999 vært ansatt hos samme arbeidsgiver, siden april 2000 i fast stilling. A ble ved Agder lagmannsretts dom 17. november 2000 dømt til ubetinget fengsel i 8 måneder for legemsfornærmelse og dokumentfalsk. Legemsfornærmelsen gjaldt voldelige handlinger overfor en fem år gammel nevø sommeren 1998, mens domfellelsen for dokumentfalsk gjaldt medvirkning til forfalskning av vigsels- og fødselsattest for å få oppholdstillatelse til nevøen.

Ektefellen ble ved samme dom dømt til fengsel i 10 måneder for legemsfornærmelse og legemsbeskadigelse. Også disse handlingene var begått overfor nevøen. UNE stadfestet i februar 2003 UDIs vedtak om å utvise A. Han reiste deretter søksmål og påsto vedtaket kjent ugyldig. Tingretten kom etter en samlet vurdering til at utvisning ville være et uforholdsmessig tiltak overfor As barn. Lagmannsretten kom til samme resultat. Retten uttalte at utvisning i dette tilfellet - alle forhold tatt i betraktning - ville bli en usedvanlig stor belastning for barna og et uforholdsmessig tiltak overfor familien.

Høyesterett kom under tvil til samme resultat som de to tidligere instanser. I avgjørelsen er det uttalt at utlendingsloven § 29 annet ledd, som den likelydende bestemmelsen i § 30 tredje ledd, gir anvisning på et rettsanvendelsesskjønn og at domstolene har full prøvelsesrett. Det er videre gitt uttrykk for at de utgangspunkter for skjønnet som flertallet la til grunn i Rt. 2000 side 591 på side 600 også gjelder i forhold til bestemmelsen i § 29 annet ledd. Det er i denne sammenheng pekt på at jo alvorligere de straffbare forhold som danner grunnlag for utvisningen er, jo sterkere tilknytningshensyn må til for å hindre utvisning.

Den konkrete avveiningen reiste som nevnt tvil. På den ene side sto voldshandlinger overfor en liten gutt fra Pakistan som var overlatt i As og ektefellens omsorg, medvirkning til dokumentfalsk og den omstendighet at A hadde arbeidet i flere år uten arbeidstillatelse.

Disse forholdene måtte vurderes opp mot belastningen som en utvisning i denne saken ville være for barna. I denne forbindelse ble det pekt på at begge foreldre hadde vært borte fra barna ved to anledninger - i forbindelse med varetekt og soning - og at barna etter lagmannsrettens vurdering har fått skrekk i seg ved foreldrenes fravær, og at denne belastningen ville bli forsterket ved nytt fravær av far. Til dette kom opplysninger om ektefellens helsetilstand, og en betydelig risiko for at hun ikke ville klare å håndtere de problemer som en utvisning av ektemannen ville medføre for barna og heller ikke omsorgen for dem.

Det ble også vist til at de straffbare forhold fremsto som et situasjonsbetinget engangstilfelle, og at A for øvrig synes å fungere svært godt i det norske samfunn. Den omstendighet at innreiseforbudet var tidsbegrenset endret ikke konklusjonen i lys av familiens situasjon og barnas alder.

Les avgjørelsen i sin helhet