Overskjønn - retten til erstatning ved varige inngrep i naturen

Bruzelius, Mitsem, Stabel, Stang Lund, Gjølstad

Saken gjaldt anke over overskjønn som hadde tilkjent erstatning til tre grunneiere for rådighetsregulering som følge av opprettelsen av to landskapsvernområder ved Gardermoen, hhv. Elstad og Aurmoen landskapsområde, jf. naturvernloven § 20 b. Landskapsvernområdene ble opprettet ved kgl. resolusjoner av 17. desember 1999. Verneformålet var områder som inneholder landskapselementer som ble dannet da isen trakk seg tilbake for om lag 10 000 år siden og som er sentralt for bevaringen av grunnvannforekomsten på Gardermoen. Verneforskriftene inneholdt bl.a. forbud mot uttak, lagring, planering eller utfylling av masse.

Vernevedtakene berørte nitti grunneiere. Fem av dem krevde erstatning for tapte muligheter til masseuttak. Tingretten tilkjente tre grunneiere erstatning. Helen Melby Espelund ble tilkjent 600 000 kroner for å ha blitt forhindret i å selge myrtorv, og 650 000 kroner for tapte nydyrkingsarealer, til sammen 1 250 000. Ektefellene Dahle ble tilkjent 1 200 000 kroner for et grusuttak som var helt i startfasen. Og Pål Erik Larsen ble tilkjent 141 000 kroner fordi grusuttak til husbehov fra en iskontaktskråning på eiendommen måtte opphøre pga. vernevedtaket. Lagmannsretten kom i overskjønn til samme resultat som tingretten, men rettens formann mente at det ikke forelå rettslig grunnlag for å tilkjenne noen av grunneierne erstatning. Staten anket over overskjønnet. Statens prinsipale anførsel var at vernevedtak som rammer varige og irreversible inngrep i naturen, ikke under noen omstendighet gir rett til erstatning, og viste til at dagens løsning er prosesskapende. Høyesterett viste imidlertid til den lange og faste praksis om vilkårene for erstatning ved landskapsvern og at den også bør få anvendelse i denne saken. Subsidiært anførte staten at lagmannsretten hadde anvendt den tradisjonelle formuleringen av erstatningsvilkårene - at inngrepet som et minstevilkår må være vesentlig og at en totalvurdering må tilsi erstatningsplikt - uriktig, og at det manglet nødvendig årsakssammenheng mellom vernevedtakene og de anførte tap. Høyesterett gir i avgjørelsen en oppsummering av rettstilstanden med hensyn til retten til erstatning ved varige og irreversible inngrep i naturen. For to av grunneiernes vedkommende kom Høyesterett til at lagmannsrettens rettsanvendelse var uriktig fordi det manglet årsakssammenheng mellom vernevedtakene og stansingen av masseuttak. Disse hadde i 1987/88 fått samtykke til omdisponering av fylkeslandbruksstyret. Sakene var også blitt behandlet etter plan- og bygningsloven. I 1988 gjorde imidlertid fylkesmannen oppmerksom på at omdisponeringene også måtte behandles etter forurensningslovgivningen, og grunneierne fikk ikke nødvendige tillatelser etter denne. For så vidt gjelder den tredje grunneieren ble det reist spørsmål om karakteriseringen av inngrepet som vesentlig bygget på en riktig rettsanvendelse. Høyesterett tok ikke standpunkt til dette da inngrepet etter en helhetsvurdering etter de kriterier Høyesterett har trukket opp, ikke gav rett til erstatning. Staten ble etter dette frifunnet for så vidt gjelder samtlige erstatningskrav.

Les avgjørelsen i sin helhet