Korreksjonsskatt - skatteloven - Klagesaksomkostninger for overligningsnemnda

Matningsdal, Mitsem, Stabel, Lund og Aasland

Saken gjaldt spørsmålet om et aksjeselskap - en vannkraftprodusent - pliktet å inntektsføre korreksjonsinntekt for utbetalt utbytte, jf. den tidligere selskapsskatteloven § 1-6, nå skatteloven § 10-5. Saken hadde sammenheng med de overgangsreglene som ble gitt ved overgangen 1. januar 1997 fra prosentligning til regnskapsligning av offentlig eide vannkraftprodusenter.

I forbindelse med denne omlegningen ble Oslo Energi AS - tidligere Oslo Lysverker - omdannet. De konkurranseutsatte virksomhetene skulle være datterselskaper under et kommunalt eid holdingselskap - Oslo Energi Holding AS. Det ene selskapet, Oslo Energi Produksjon AS, skulle omfatte det som hadde vært Oslo Energi AS' produksjons- og engrossalgsvirksomheter. Det vesentligste av produksjonsvirksomheten i Oslo Energi AS ble solgt til Oslo Energi Produksjon AS for 13 250 millioner kroner. Bokført verdi av de tilsvarende anleggsmidlene utgjorde 5 489 millioner kroner slik at regnskapsmessig gevinst for Oslo Energi AS var 7761 millioner kroner.

Ved ligningen for 1997 kom det bl.a. opp spørsmål om Oslo Energi Produksjon AS - nå E-CO Vannkraft AS - i den skattemessige åpningsbalansen i henhold til overgangsreglene kunne benytte sin egen anskaffelsesverdi for fallrettighetene på ca. 6,8 milliarder kroner, eller om selskapet måtte benytte Oslo Energi AS' anskaffelseverdi. Sentralskattekontoret for storbedrifter kom til at den sistnevnte verdien skulle legges til grunn. Klage til ligningsnemnda og overligningsnemnda førte ikke fram, og anskaffelsesverdien ble satt til 0. I det påfølgende søksmålet er det rettskraftig avgjort at anskaffelsesverdien for Oslo Energi AS skal legges til grunn, idet E-CO Vannkraft AS' anke over lagmannsrettens dom er nektet fremmet til Høyesterett. Det samme gjelder for en skjønnsmessig fastsettelse av gjenanskaffelsesverdier for øvrig. Som følge av ligningsmyndighetenes standpunkt til den skattemessige åpningsbalansen, oppstod det en betydelig differanse mellom den regnskapsmessige og den ligningmessige balansen.

Spørsmålet for Høyesterett var om denne differansen utgjorde en "midlertidig forskjell" etter selskapsskatteloven § 1-6. I så fall forelå det en underdekning på nærmere fem milliarder kroner, som ville medføre korreksjonsskatt ved eventuelle utbyttebetalinger. Høyesterett var enig med lagmannsretten i at dette var tilfellet. E-CO Vannkraft AS fikk for det første ikke medhold i at § 1-6 er begrenset til lignings- og regnskapsmessige resultatforskjeller - dvs. til opptjent egenkapital. Høyesterett kom til at også forskjeller som oppstår ved egenkapitaltransaksjoner omfattes. Selskapet fikk heller ikke medhold i at forskjellen ikke kunne regnes som "midlertidig" - en innsigelse som ble begrunnet med at det må kreves en viss sannsynlighet for at skatteplikt vil bli utløst. Høyesterett var enig med staten i at dette ikke er avgjørende, men at avgjørende er om forskjellen kan bli reversert. Etter § 1-6 nr. 1 er det "ubeskattet kapital" som kan medføre at selskapet kommer i en korreksjonsskatteposisjon. E-CO Vannkraft AS fikk heller ikke medhold i at nr. 1 er en egen operativ bestemmelse som ved denne formuleringen begrenser anvendelsesområdet for § 1-6 nr. 2. Selskapet fikk endelig ikke medhold i sin innsigelse om at det ikke var lovhjemmel for skattemessig kontinuitet.

Høyesterett kom til at overgangsregelen sammenholdt med dens forarbeider og § 1-6 gav lovhjemmelen for å beregne korreksjonsinntekt. Det kunne ikke kreves kontinuitet i enhver relasjon. Dette måtte bero på hva lovgiveren i det enkelte tilfellet har fastsatt. Saken reiste også et spørsmål om selskapet kunne tilkjennes saksomkostninger i anledning sin klage til overligningsnemnda vedrørende den fastsettelsen av gjenanskaffelsesverdier som Norges vassdrags- og energiverk hadde foretatt i henhold til overgangsreglene, jf. ligningsloven § 9-11 nr. 1.

Selskapet fikk medhold i overligningsnemnda vedrørende dette tvistepunktet, men Skattedirektoratet brakte deretter med hjemmel i ligningsloven 9-5 nr. 4 denne del av overligningsnemndas vedtak inn for Østfold fylkesskattenemnd som omgjorde vedtaket. Både tingretten og lagmannsretten hadde kommet til at overligningsnemnda likevel pliktet å avgjøre selskapets krav om saksomkostninger for overligningsnemnda.

Høyesterett forkastet statens aksessoriske motanke over denne avgjørelsen.

Les avgjørelsen i sin helhet