Erstatning for skader som skyldes akutt svangerskapsforgiftning med krampeanfall

Rieber-Mohn, Stabel, Bruzelius, Coward, Schei

A var gravid med termin omkring 5. desember 1999, da hun i månedsskiftet oktober/november fikk takvise smerter i maven og ryggen under et besøk hos sin søster. Begge trodde fødselen var i gang og fikk tilkalt jordmor om morgenen den 1. november. Jordmoren undersøkte A og konstaterte at fødselen ikke var i gang. Jordmor ba A henvende seg til sin faste lege i Y, hvor hun bodde, og dit hun etter planen skulle reise senere samme dag.

Utover ettermiddagen og kvelden 1. november 1999 ble A dårligere, med hodepine og oppkast. Hun kontaktet likevel intet helsepersonell i X, hvor hun ble værende. Om morgenen 2. november fant søsteren henne meget syk - med krampeanfall og fråde om munnen. Ambulanse ble rekvirert og hun ble, etter hvert med helikopter, brakt til sykehus i Y, der barnet ble forløst ved keisersnitt. Som følge av akutt svangerskapsforgiftning hadde barnet blant annet alvorlige hjerneskader med cerebral parese og epilepsi, og A har senskader med synsforstyrrelser og hodepine. Sakens sentrale tvistepunkt er om jordmor burde ha oppdaget den begynnende svangerskapsforgiftning (preeklampsi) om morgenen 1. november. Klassiske symptomer er her smerter øverst i maven, kvalme og hodepine. Partene er uenige om hva jordmor fikk vite om As helsetilstand under hjemmebesøket. A og søsteren har anført at kvalme og hodepine ble nevnt mens jordmoren var til stede, mens hun på sin side benekter det. Tingretten fant at jordmor ikke kunne bebreides og bygget særlig på journalen hun skrev samme dag, der intet er opplyst om symptomer som kan minne om preeklampsi. Tingretten fant heller ikke at jordmortjenesten i kommunen var uforsvarlig innrettet. Kommunen ble derfor frifunnet. Lagmannsretten fant at jordmor kunne bebreides og la i stor grad vekt på partenes forklaringer i bevisopptak og under hovedforhandlingen. Kommunen ble kjent erstatningsansvarlig. Høyesterett var enig med tingretten og frifant kommunen. Betydningen og verdien av begivenhetsnære bevis ble understreket. Høyesterett la derfor - som tingretten - særlig vekt på hva jordmor skrev i sin journal etter hjemmebesøket 1. november 1999. I journalen var bare opplyst at grunnlaget for tilkallelsen var takvise rier, og at den gravide og søsteren trodde fødselen var i gang. Intet var opplyst om smerter øverst i maven eller hodepine eller kvalme. Med slike symptomer er det vanskelig å se at en erfaren jordmor ikke ville ha reagert med øyeblikkelig å sørge for adekvat medisinsk behandling. Ved at jordmor hadde henvist A til sin faste lege samme dag, hadde hun valgt et fullt forsvarlig handlingsalternativ, og det var ikke noe grunnlag for å stille kontrollspørsmål eller foranstalte undersøkelser av blodtrykk og urin. Høyesterett kan heller ikke se at jordmortjenesten var uforsvarlig innrettet. Det var ikke, og er fortsatt ikke, praksis at jordmødre ved følgetjeneste og hjemmebesøk medbringer utstyr for blodtrykksmåling og kontroll av eggehvite i urinen. Men jordmor må selvsagt til enhver tid ha blikket vendt mot en mulig unormal utvikling av svangerskapet. Dette ble ansett så innlysende, at det ikke var noen mangel at det ikke var instruksfestet en slik plikt. Kommunen ble følgelig frifunnet.

Les avgjørelsen i sin helhet