Gyldigheten av ligningsvedtak.

Støle, Tjomsland, Matningsdal, Oftedal Broch og Aasland

Saken gjaldt prøving av gyldigheten av ligningsvedtak. Et aksjeselskap og tre personlige skattytere ble ved ligningen for 1995 ikke innrømmet fradrag for tap ved realisasjon av aksjer. Overligningsnemnda tok skattyternes klage til følge fullt ut. Fylkesskattekontoret krevde overprøving, og fylkesskattenemnda kom til at ingen av skattyterne hadde krav på fradrag for tap på aksjer. Et subsidiært spørsmål om tap på fordring ble ikke tatt under behandling.

Tingretten kom til at den lovbestemte fristen for å kreve overprøving av overligningsnemndas vedtak var utløpt, og opphevet ligningen for samtlige skattytere. Lagmannsretten kom til at kravet om overprøving var rettidig, og prøvet sakens materielle spørsmål, så vel det prinsipale om tap på aksjer som det subsidiære om tap på fordring. Aksjeselskapet ble innrømmet rett til fradrag for tap på fordring i næring, mens de personlige skattyternes krav ikke førte frem. For Høyesterett gjaldt saken en rekke prosessuelle spørsmål knyttet til saksbehandlingen. Disse innsigelser førte ikke frem. Materielt sett var det prinsipalt spørsmål om fradrag for tap ved realisasjon av aksjer etter reglene i selskapsskatteloven § 5-2 nr. 2. Her kom Høyesterett til at det var tidspunktet for beslutning om konvertering av ansvarlig lånekapital til aksjekapital som måtte legges til grunn ved vurderingen av aksjenes inngangsverdi, og ikke det etterfølgende tidspunktet for registrering av kapitalforhøyelsen i Foretaksregisteret.

Da fylkesskattenemnda hadde bygget sin verdivurdering på registreringstidspunktet, måtte ligningen oppheves for samtlige skattytere. Det kunne være uklart hva ligningsmyndighetene ved den nye behandlingen ville legge til grunn at var aksjenes reelle verdi, og Høyesterett tok derfor også stilling til det subsidiære spørsmål om fradrag for tap på fordring.

For selskapet var spørsmålet om det forelå en tilstrekkelig tilknytning mellom kravet og egen næring, og dette ble besvart bekreftende etter en konkret vurdering. For de personlige skattyterne var spørsmålet om fordringen - akkumulert krav på utbytte - kunne kreves fradratt etter reglene i tidligere skattelov § 45 første ledd jf. § 43 annet ledd bokstav b.

Høyesterett kom til at vilkårene for fradrag ikke forelå etter noen av de to alternativene i bestemmelsen. Annenvoterende hadde en særmerknad om et alternativt grunnlag for at det ikke var rett til fradrag for tap på fordring for de personlige skattyterne, og de øvrige voterende uttalte at de også kunne tiltre dette avgjørelsesgrunnlaget.

Les avgjørelsen i sin helhet