Kreditfradrag for skipsaksjeselskap som er undergitt den særskilte rederibeskatning etter skatteloven av 1911.

Matningsdal, Øie, Rieber-Mohn, Stang Lund og Tjomsland

Seateam AS var i 1997 og 1998 undergitt den særskilte rederibeskatningen i skatteloven av 1911 § 51 A som ble innført i 1996 med det formål å styrke rederienes konkurranseevne. I 1998 utøvde to av selskapets skip virksomhet på britisk sokkel i mer enn 30 dager. Dette medførte at selskapet ble skattepliktig til Storbritannia for kr 10 388 100, jf. skatteavtalen mellom Norge og Storbritannia artikkel 23 nr. 3. Med en skattesats i Storbritannia på 31 %, gav dette en skatt til Storbritannia på kr 3 294 490.

For 1998 besluttet selskapets generalforsamling å avsette kr 7 599 600 til utbytte som etter oppgrossing utgjør kr 10 550 000. I henhold til årsregnskapet var dette utbyttet tatt av den britiske inntekten. Som følge av dette krevde selskapet under henvisning til skatteloven av 191 § 22-A kreditfradrag i den norske skatten med 28 % av den inntekten som var beskattet i Storbritannia, noe som utgjorde kr 2 908 668. Sentralskattekontoret for storbedrifter, med senere tilslutning fra ligningsnemnda og overligningsnemnda, kom derimot til at det måtte foretas en forholdsmessig fordeling av det avsatte utbyttet på selskapets totale overskudd i 1997 og 1998.

Kreditfradraget ble etter dette begrenset til kr 921 365. Tingretten gav staten medhold, mens lagmannsrettens flertall kom til at det avsatte utbyttet måtte fordeles forholdsmessig på overskuddet i 1998. Overskudd i 1997 kunne det derimot ikke tas hensyn til. Mindretallet ville gi skattyteren medhold.

I forarbeidene til den særskilte beskatningsordningen for rederier var forholdet til kreditfradraget overhodet ikke berørt. Dette selv om proposisjonen klart viste at departementet hadde vært kjent med at den særskilte rederibeskatningen også ville kunne komme til å omfatte situasjoner hvor det ville være grunnlag for kreditfradrag. For på best mulig måte å ivareta formålene med de to regelverkene kom Høyesterett til at de måtte harmoniseres ved at skattyteren med skattemessig virkning kunne bestemme at det var utenlandsinntekten som ble utdelt.

Skattyteren hadde dermed krav på fullt kredittfradrag. Overligningsnemndas vedtak ble etter dette opphevet.

Les avgjørelsen i sin helhet