Rett til fradrag i skatt for omkostninger ved angrep på ordinær ligning

Kaasen, Utgård, Stang Lund, Flock og justitiarius Schei

En rekke oljeselskaper med utvinningsvirksomhet i Norge hadde fradragsført kostnader til bistand i forbindelse med klagebehandling og prosess i skattesaker. Oljeskattenemnda innrømmet ikke fradrag for kostnadene, og Klagenemnda for oljeskatt stadfestet dette. Tre av selskapene reiste sak, men tapte både i tingretten og lagmannsretten.

I sin anke til Høyesterett over rettsanvendelsen hevdet selskapene at det er en nødvendig og lovpålagt del av deres inntektsgivende virksomhet å få fastsatt et riktig oppgjør av skatteforpliktelsene knyttet til virksomheten. Utgiftene er derfor fradragsberettiget etter skatteloven 1911 § 44 første ledd, som tilsvarer skatteloven 1999 § 6-1 første ledd, selv om utgiftene ikke konkret refererer seg til skattepliktig inntektserverv. Dette gjelder også kostnader ved angrep på ordinær ligning.

Staten viste til at skatt ikke er utgift til inntekts erverv, og hevdet at derfor er heller ikke kostnader knyttet til å fastlegge skatteforpliktelsen fradragsberettiget, uansett om de påløper før eller etter ordinær ligning. Kostnadene har ikke den tilknytning til skattepliktig inntekt som skatteloven krever, og utgifter til angrep på ligningen er heller ikke en nødvendig forutsetning for drift. Høyesterett stadfestet lagmannsrettens dom, og tok utgangspunkt i at utgifter til å frembringe grunnlag for ordinær ligning måtte antas fradragsberettiget som nødvendige kostnader knyttet til den inntekstbringende virksomhet som sådan, selv om utgiftene ikke er egnet til å påvirke en skattepliktig inntekstsstrøm direkte.

Tilsvarende betraktninger basert på skattelovens tilknytningskriterium tilsa at det også bør være fradrag for utgifter til angrep på den ordinære ligning. Praksis, skatterettslig teori og administrative uttalelser går imidlertid forholdsvis entydig ut på at fradrag ikke gis, ut fra den grunnleggende betraktning at fordi skatt ikke er en fradragsberettiget utgift, er heller ikke utgifter til å bestride ligningen det. Reelle hensyn trakk i begge retninger.

Høyesterett kom til at det i fravær av klarere holdepunkter i skatteloven var vanskelig å sette til side den regel som synes ganske uforbeholdent fastslått i ligningspraksis, administrative uttalelser og teori, og som ikke entydig strider mot aktuelle reelle hensyn. Det var også en viss støtte for dette synet i forutsetninger uttrykt i forarbeidene til ligningsloven. Fradrag ble derfor ikke gitt.

Les avgjørelsen i sin helhet