Straffutmåling ved grov narkotikaforbrytelse

Øie, Skoghøy, Rieber-Mohn, Bruzelius, Coward

A var funnet skyldig i kjøp og oppbevaring av 1977 gram hasj. Tingretten idømte en straff av fengsel i 10 måneder, mens lagmannsretten under dissens satt straffen til fengsel i åtte måneder, hvorav fem måneder ble gjort betinget. A anket til Høyesterett over straffutmålingen og anførte at samfunnsstraff burde idømmes, eventuelt at hele straffen burde gjøres betinget. Han hadde avgitt en uforbeholden tilståelse. Samfunnsstraff kunne dermed idømmes selv om strafferammekravet i straffeloven § 28 a ikke var oppfylt, jf. § 59 andre ledd og Rt. 2004 side 492.

Høyesterett uttalte at stoffets mengde og As rene profittmotiv isolert sett tilsa at det ble idømt ubetinget fengsel på mellom ti måneder og ett år. Forholdet var så alvorlig at det var uaktuelt å idømme betinget fengsel. Videre uttalte Høyesterett at det måtte kreves klare og sterke rehabiliteringshensyn eller andre spesielle forhold for at samfunnsstraff skulle kunne idømmes, jf. Rt. 2004 side 492 avsnitt 14. A hadde eneomsorgen for sin sønn på snart fem år. Etter Høyesteretts syn måtte hensynet til sønnen veie tungt ved vurderingen av om samfunnsstraff skulle idømmes. Gutten hadde fått store problemer da han tidligere, i forbindelse med akuttplassering i et beredskapshjem, var atskilt fra faren, han var fortsatt svært utrygg og sårbar, og kontakten med faren var svært viktig for ham. Videre ble det lagt vekt på at A, som tidligere hadde levd et ustrukturert liv, hadde klart å etablere en stabil tilværelse, og at han hadde gjennomgått en svært positiv personlig utvikling. Selv om det ikke alene kunne begrunne bruk av samfunnsstraff, ble det også lagt en viss vekt på at A hadde avgitt en uforbeholden tilståelse og at saksbehandlingstiden hadde vært noe lengre enn den burde ha vært.

Etter en samlet vurdering mente Høyesterett at det forelå slike ekstraordinære personlige forhold at samfunnsstraff burde idømmes. A ble idømt 270 timer samfunnsstraff. Gjennomføringstiden og den subsidiære straffen ble satt til 10 måneder. Straffeloven § 64 kom til anvendelse.

Les avgjørelsen i sin helhet