Forsøk på simpelt tyveri og spørsmål om tilbaketreden fra forsøk. Analogisk anvendelse av straffutmålingsprinsippene.
Høyesteretts dom 07.12.2005, HR-2005-01907-A, (sak nr. 2005/1414), straffesak, anke over dom.
Straffeloven § 257 jf. §§ 49 0g 50. Straffeloven § 64
A (advokat Arild Dyngeland) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Arild Oma)
Rt-2005-1625
Matningsdal, Rieber-Mohn, Øie, Stabel og Tjomsland
A var i Bergen tingrett og Gulating lagmannsrett domfelt for to forsøk på tyveri av mobiltelefoner fra låste biler - straffeloven § 257 jf. § 49. Hans anke over lovanvendelsen under skyldspørsmålet førte ikke fram. Det fremgikk av lagmannsrettens dom at han hadde tatt sikte på å stjele mobiltelefoner fra bilene dersom dørene hadde vært ulåst. Han hadde dermed fullbyrdelsesforsett.
Forsøkshandlingene gikk ut på at han hadde undersøkt om bildørene var ulåst ved å kjenne på dørhåndtakene. Ved den ene bilen, som hadde stofftak, hadde han i tillegg forsøkt å få hånden under stofftaket uten å lykkes i det. Dette var etter Høyesteretts vurdering klart tilstrekkelig til at det forelå forsøk. Domfelte fikk heller ikke medhold i at han skulle vært frifunnet fordi det forelå tilbaketreden fra forsøk, jf. straffeloven § 50. Da han hadde oppgitt forsøket fordi bilene ikke lot seg åpne, hadde han ikke trådt tilbake "af egen fri Vilje". Både tingretten og lagmannsretten hadde satt straffen til fengsel i 40 dager. Domfeltes anke over straffutmålingen førte heller ikke fram. Han var i perioden 1992 til januar 2005 i alt domfelt 12 ganger, siste gang i januar 2005.
Ni av dommene omfattet tyverier. De forhold denne saken gjelder, var begått 1 ½ måned etter at han ble løslatt fra soning av siste dom. Straffeloven § 61 kom dermed til anvendelse, og hensett til nyere straffutmålingspraksis var ikke straffen for streng.
For Høyesterett ble det også reist spørsmål om betydningen av at domfelte mellom tingrettens og lagmannsrettens dom på ny var dømt for flere straffbare handlinger som var begått etter tingrettens dom i denne saken. I et slikt tilfelle kommer ikke straffeloven § 64 til anvendelse, og en eventuell analogisk anvendelse av straffutmålingsprinsippene i § 64 må skje ved lagmannsrettens ankebehandling i den nye saken.
Det ble uttrykt skepsis mht. om den tidligere praksis om å anvende straffutmålingsprinsippene i § 64 bør videreføres.