Straffutmåling - narkotikaforbrytelser

Øie, Oftedal Broch, Rieber-Mohn, Kaasen og Tjomsland

A og B ble av lagretten funnet skyldig i medvirkning til overtredelse av straffeloven § 162 første og tredje ledd, jf. femte ledd. Borgarting lagmannsrett uttalte at den fant det usikkert hva slags stoff og hvilket kvantum A og B hadde hatt befatning med. Retten tok utgangspunkt i at de hadde medvirket til "salg av narkotika for minst tre millioner kroner" og fastsatte straffen til fengsel i henholdsvis elleve og ni år. Hovedmennene i saken ble i tillegg til det aktuelle salget blant annet dømt for oppbevaring av 19,9 kg heroin.

Høyesterett understreket at dersom lagmannsretten ikke fant det bevist at salgsvirksomheten gjaldt heroin eller andre mer alvorlige stoffer, måtte den legge til grunn at salget gjaldt hasj. Basert på priser for salg i kilovis ville det dreie seg om rundt 100 kilo hasj, som etter praksis er et så stort kvantum at tredje ledd kommer til anvendelse. Flertallet på tre dommere fant lagmannsrettens domsgrunner høyst uklare og til dels selvmotsigende: Lagmannsretten sa uttrykkelig at det ikke var bevist hva slags stoff som var solgt, men skrev ellers etter flertallets syn langt på vei som om det gjaldt heroin, og syntes ved fastsettelsen av straffen å legge dette til grunn. Slik saken var opplyst, fant flertallet at de nødvendige forutsetninger ikke var til stede for at Høyesterett skulle kunne avgjøre hva slags narkotika det dreide seg om. Samtidig var det etter flertallets syn - slik lagmannsrettens dom var formulert - ikke uten videre naturlig for Høyesterett å utmåle straff med utgangspunkt i straffenivået for hasj. Den delen av lagmannsrettens dom som gjaldt utmålingen av straff for A og B, og forhandlingene om dette spørsmålet, ble derfor opphevet slik at lagmannsretten kunne ta uttrykkelig standpunkt til art og kvantum narkotika. Etter mindretallets syn var det ikke noe i lagmannsrettens domsgrunner som tydet på at retten hadde bygget på at salget gjaldt heroin. Fastsettelsen av straffen måtte åpenbart skyldes en feilvurdering fra lagmannsrettens side. Mindretallet fant at straffen for A burde settes til fengsel i 5 år og for B til fengsel i 4 år.

Les avgjørelsen i sin helhet