Skatte- og avgiftsunndragelser - straffutmåling

Rieber-Mohn, Støle, Skoghøy, Stang Lund, Lund

Saken gjaldt straffutmåling ved skatte- og avgiftsunndragelser, særlig spørsmålet om og i hvilken utstrekning nivået ved forhøyet tilleggsskatt og -avgift skal være bestemmende for bøtefastsettelsen. A hadde i årene 1998, 1999 og 2000 drevet med salg hovedsakelig av kosttilskudd, uten at virksomheten var registrert i merverdiavgiftsregisteret, uten at det var ført noen form for regnskap og uten at inntektene ble oppgitt til ligningsmyndighetene.

Han ble av tingretten dømt for å ha unndratt en inntekt på nær 600 000 kroner fra beskatning og unnlatt å betale ca. 365 000 kroner i merverdiavgift, til en straff av fengsel i 90 dager og en bot på 290 000 kroner. Han ble dessuten fradømt retten til å drive næringsvirksomhet i 3 år. Ved fastsettelsen av boten inkorporerte tingretten de beløp han sannsynligvis ville ha blitt ilagt ved forhøyet tilleggsskatt etter den tidligere tosporede ordning, som ble avviklet etter Høyesteretts plenumsavgjørelser i 2002 om forståelsen av EMK og forbudet mot dobbeltforfølgning. Etter anke fastsatte lagmannsretten boten til 150 000 kroner. Lagmannsretten hadde Høyesteretts dom i Rt. 2004 side 645 å holde seg til. I denne dom konverterte Høyesterett en ordinær tilleggsskatt på 30 prosent til en del av den boten som ble ilagt ved forelegg. Et sentralt element i begrunnelsen var at det dreiet seg om en masseovertredelse (unnlatt innlevering av selvangivelse) der det var et klart behov for å standardisere boten, og at det ville gi urimelige resultater å straffe vesentlig mildere de overtredelser som ble innberettet, enn de som ble avgjort med tilleggsskatt. Selv om lagmannsretten fant at denne sak skiller seg fra Rt. 2004 side 645 ved at den ikke dreier seg om en masseovertredelse, men tvert om alvorlig økonomisk kriminalitet, kom lagmannsretten til at iallfall en ordinær tilleggsskatt på 30 prosent må inkorporeres i bøtefastsettelsen, jf. Rt. 2004 side 645. Høyesterett delte seg i spørsmålet om bøtefastsettelsen. Flertallet (3 dommere) fant at denne sak på avgjørende vis skilte seg fra saken i Rt. 2004 side 645, slik at straffelovens § 27 måtte gjelde fullt ut ved bøtefastsettelsen. Det ble særlig vist til at saken var så alvorlig at den kvalifiserte til ubetinget fengselsstraff, og da er det ikke grunnlag for en standardbot. Flertallet fant heller ikke noe grunnlag for lagmannsrettens inkorporering av 30 prosent tilleggsskatt ved bøtefastsettelsen, men var enig i at det burde skje en viss skjerpelse av bøtestraffen når de administrative sanksjoner var falt bort. Flertallet pekte på at den ubetingede fengselsstraff som tingrett og lagmannsrett hadde utmålt til 90 dager, nok var for lav. Men siden det også ble idømt rettighetstap og det var gått noen tid siden de straffbare forhold ble begått, aksepterte man denne straff. På grunnlag av straffelovens § 27 og de øvrige reaksjoner som ble idømt, satte flertallet boten til 100 000 kroner. Mindretallet sluttet seg i det vesentlige til lagmannsrettens syn. Mindretallet fant med grunnlag i Rt. 2004 side 645 at det bør skje en viss standardisering av bøtene også i alvorlige saker som medfører fengselsstraff, og som ligger utenfor masseovertredelsens område. En ordinær tilleggsskatt på 30 prosent måtte kunne legges inn som et utgangspunkt i bøtefastsettelsen, og mindretallet fant en bot på 150 000 kroner passende, under hensyn også til straffelovens § 27.

Les avgjørelsen i sin helhet