Hawala bankvirksomhet I

Skoghøy, Stang Lund, Støle, Øie og Coward

Saken gjaldt reaksjonsfastsettelsen for brudd på regnskapsloven, ligningsloven, valutareguleringsloven og finansieringsvirksomhetsloven ved utøvelsen av såkalt hawala bankvirksomhet.

A hadde i perioden 1999-2001 fra kontor i Oslo drevet internasjonal betalingsformidling gjennom organisasjonen ---. Denne organisasjonen er en av flere organisasjoner som driver såkalt hawala bankvirksomhet, som benyttes for pengeoverføringer til land hvor ordinært banksystem ikke eksisterer eller fungerer dårlig. Den virksomhet A hadde drevet, hadde hovedsakelig gått ut på å formidle penger fra etniske somaliere i Norge til slekt og venner i Somalia. For denne virksomheten ble han dømt for forsettlige brudd på regnskapsloven, ligningsloven, valutareguleringsloven og finansieringsvirksomhetsloven.

De dominerende forhold ved straffutmålingen var overtredelsene av regnskapsloven og ligningsloven. Disse bestod i at det ikke var ført regnskaper for virksomheten i Norge og ikke innlevert selvangivelse. Lagmannsretten hadde fastsatt straffen for A til fengsel i ett år og fradømt ham retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet i fem år. Høyesterett reduserte fengselsstraffen til ett år, hvorav seks måneder ble gjort betinget, og rettighetstapet til tre år. For så vidt angår spørsmålet om rettighetstap, ble dommen avsagt under dissens, idet to dommere stemte for at rettighetstap ikke skulle idømmes.

Ved straffutmålingen ble det lagt vekt på virksomhetens humanitære hovedformål, at Økokrim ved etterforskningen hadde gått svært hardhendt frem, at domfelte i stor grad hadde bidratt til oppklaring av saken, og at det nå var gått forholdsvis lang tid siden de straffbare forholdene ble begått. B og C var dømt for uaktsomt brudd på valutareguleringsloven ved at de fra henholdsvis mai og juni 2001 til 5. oktober 2001 hadde drevet betalingsformidling med utlandet fra ---s Oslo-kontor uten at det forelå nødvendig tillatelse fra Norges Bank. Etter lovendring i 2003, som trådte i kraft 1. januar 2004, kunne disse lovbruddene bare sanksjoneres med fengselsstraff dersom det forelå "særlig skjerpende omstendigheter".

Høyesterett fant at det ikke forelå slike omstendigheter og fastsatte straffen til bøter på kr 10 000, slik lagmannsretten hadde gjort.

Les avgjørelsen i sin helhet