Refselse av barn

Skoghøy, Tjomsland, Bruzelius, Kaasen og Aasland

Saken gjaldt spørsmålet om en stefar som i oppdragelsesøyemed hadde slått to barn på baken med flat hånd, kunne straffes for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd. Tiltalte flyttet i oktober 2002 inn hos D og hennes to sønner B og C.

I perioden desember 2002 til februar 2003 hadde tiltalte ved tre anledninger slått B på baken med flat hånd, og ved en anledning i februar 2003 hadde han slått C på samme måte. Barna var på det tidspunkt henholdsvis 6-7 år og 9 år gamle. Bakgrunnen for refselsene var at barna hadde vært involvert i bråk på skolen hvor de hadde slått andre elever med pinner/stokker.

Refselsene var gjennomført på den måte at tiltalte, etter at han sammen med barnas mor først hadde brukt tid til å snakke med barna, hadde tatt dem med inn på barnas rom og lagt dem over sine lår/knær og gitt dem tre kraftige slag på baken med flat hånd. Barna hadde hatt buksene på, og ingen av dem var blitt påført synlige merker. Med meddommernes stemmer var tiltalte blitt frifunnet i tingretten.

Etter anke fra påtalemyndigheten over lovanvendelsen under skyldspørsmålet hadde lagmannsretten opphevd tingrettens kjennelse. Tiltaltes anke til Høyesterett ble enstemmig forkastet. På bakgrunn av uttalelser i forarbeidene til barneloven § 30 tredje ledd, som ble tilføyd i 1987, uttalte Høyesterett at selv om foreldres kroppslige refselsesrett var blitt opphevd, ville det ikke rammes av straffeloven § 228 første ledd om foreldre i oppdragelsesøyemed tildeler sine barn lettere klaps.

Ved avgjørelsen av hva som kan tillates, må det legges vekt på kraftanstrengelsens styrke, grad av spontanitet og preg av krenkelse. De kroppslige refselsene som var gjennomført i dette tilfellet, oversteg etter Høyesteretts oppfatning klart det som kan aksepteres i oppdragelsesøyemed.

Les avgjørelsen si sin helhet