Rett til å stå i stilling

Bruzelius, Tjomsland og Øie

A ble oppsagt fra sin stilling som utviklingssjef i X AS etter at selskapet hadde besluttet å samle all sin virksomhet i Portugal. A gikk til sak mot arbeidsgiver og hevdet at oppsigelsen av ham var usaklig. Det oppsto også tvist om han hadde rett til å stå i stilling under behandlingen av oppsigelsessaken, jf. arbeidsmiljøloven § 61 nr. 4 første ledd.

Oslo tingrett kom til at oppsigelsen var saklig, og frifant X AS. Imidlertid fant tingretten at A hadde rett til å stå i stilling. Etter kjæremål kom Borgarting lagmannsrett under dissens 2-1 til at A ikke hadde rett til å stå i stillingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg, som hadde begrenset kompetanse i saken, fant at lagmannsrettens flertall hadde bygget på en uriktig lovtolking, og opphevet kjennelsen. Utvalget viste til at stillingen fremdeles må bestå for at retten etter § 61 nr. 4 skal komme til anvendelse - stillingen må ikke være bortfalt. Videre uttalte utvalget følgende: "Lagmannsrettens flertall synes å ha lagt avgjørende vekt på at virksomheten var besluttet flyttet til utlandet, dvs. at arbeidsgiver ensidig hadde vedtatt å flytte arbeidsoppgavene til utlandet. Den omstendighet at A, slik tingretten kom til, "teknisk [kan] utføre de vesentligste av sine arbeidsoppgaver fra Norge", har - slik utvalget forstår det - etter flertallets mening vært uten betydning i denne sammenheng. Det kan imidlertid ikke være riktig utelukkende å legge vekt på arbeidsgivers beslutninger med hensyn til hvor arbeidsoppgavene skal utføres ved vurderingen av om stillingen er bortfalt. Ut fra kjæremålsutvalgets syn vil dette måtte bero på en mer sammensatt vurdering, hvor også arbeidstakerens mulighet til fortsatt å utføre arbeidsoppgavene må trekkes inn." Utvalget tilføyde at eventuelle problemer med å opprettholde et arbeidsforhold under sakens behandling, må trekkes inn i rimelighetsvurderingen etter § 61 nr. 4 annet ledd tredje punktum.

Les avgjørelsen i sin helhet