Avvisning av fastsettelsessøksmål. Rettslig interesse. EMK.

Gussgard, Skoghøy og Bruzelius

I 1993 ble det holdt bokettersyn hos de kjærende parter. Dette førte til skjønnsligning og 60 % tilleggsskatt. I sak om gyldigheten av ligningen ble staten ble frifunnet. Anke over lagmannsrettens dom ble nektet fremmet til Høyesterett ved kjennelse 5. april 2002. Ved stevning 30. august 2004 reiste de kjærende parter sak mot staten med påstand om at flere forhold knyttet til bokettersynet og den etterfølgende saksbehandling skulle kjennes urettmessige. Oslo tingrett avviste søksmålet på grunn av manglende rettslig interesse, tvistemålsloven § 54, og lagmannsretten stadfestet kjennelsen.

For Høyesteretts kjæremålsutvalg ble det anført at en dom i de kjærende parters favør ville ha betydning for dem ved at den ville være til hinder for at myndighetene opptrådte på samme måte i fremtiden. Det ble fremsatt en ny anførsel om at avvisning var i strid med EMK artikkel 6 og artikkel 13. De kjærende parter hevdet å være blitt utsatt for krenkelse av EMK artikkel 6 og av artikkel 8 i forbindelse med bokettersynet og ligningen Utvalget stadfestet lagmannsrettens kjennelse. Noe aktuelt behov for en vurdering av myndighetenes saksbehandling i 1993 var ikke sannsynliggjort. Det ble vist til Rt. 2003 side 301. De påståtte krenkelser av EMK artikkel 6 og artikkel 8 dreide seg blant annet om at ligningsfunksjonærer oppsøkte og "tok seg inn i " deres privatbolig, undersøkte denne, "beslagla gjenstander som ble medbrakt derfra", og ga pålegg om redusert bevegelsesfrihet i boligen.

Utvalget viste til at ligningsmyndighetenes saksbehandling til dels var vurdert i skattesaken, og at det ikke var klargjort nærmere hva som underbygget påstandene om krenkelse av EMK. Ut fra dette og med avgjørende vekt på at forholdet lå meget langt tilbake i tid, kunne søksmålet ikke anlegges med grunnlag i EMK artikkel 13. Det må kreves at spørsmål om krenkelse blir tatt opp innen rimelig tid etter at forholdet opphørte og det ble anledning til å få spørsmålet prøvet.

De påståtte krenkelsene ble ikke ansett å ha et slikt alvor at tidsmomentet ikke kunne tillegges avgjørende vekt.

Les avgjørelsen i sin helhet