Begjæring om midlertidig avgjørelse om foreldreansvar og daglig omsorg skulle ha vært avvist på grunn av manglende jurisdiksjon.

Aasland, Bruzelius og Skoghøy

Foreldrene har sammen tre barn, og frem til 2003 var alle bosatt på X. Det ble innledet sak for Royal Court of X i 2002 om daglig omsorg og foreldreansvar, men våren 2003 avtalte foreldrene at mor skulle ha den daglige omsorgen og felles foreldreansvar. Mor bor fremdeles på X, mens far ved årsskiftet 2003/2004 bosatte seg i Z i Norge.

Barna kom til fars bopel i januar 2004. Mor kom kort tid etter til Norge, og hun medvirket til at barna ble innskrevet ved den britiske skolen i Y. Barna tilbrakte sommerferien på X, men returnerte til Norge ved skolestart i august 2004. Deretter tilbrakte barna julen 2004 på X, og reiste tilbake til Norge, og fortsatte på skolen her. Mor krevde å få ta barna til X på vinterferie, noe far nektet, og hun reiste da med barna til X. Barna gikk deretter på skole i X. Far lot som om han flyttet tilbake til X i begynnelsen av april 2005, men reiste tilbake til Norge med barna medio april. Under hjemreisen anmodet han sin advokat om å begjære midlertidig avgjørelse om den daglige omsorgen og om at far alene skulle ha foreldreansvaret. Mor påstod saken avvist, og fremmet tilsvarende begjæring til domstolen på X.

Tingretten og lagmannsretten la begge til grunn at norsk domstol hadde domsmyndighet etter barneloven § 82 første ledd bokstav b, og tok begjæringen til følge. Tingretten holdt muntlige forhandlinger. Kjæremålsutvalget uttalte at spørsmålet om bopel måtte løses på grunnlag av alminnelige internasjonalprivatrettslige synspunktet, og at det etter norsk rett er to kriterier som avgjør om en person har bopel her. Det første er et objektivt krav om at vedkommende faktisk har tatt bopel her, og for det andre et subjektivt krav om at vedkommende har til hensikt å innlede et relativt varig opphold. Barn har vanligvis samme bopel som foreldrene, og når foreldrene ikke lever sammen, vil barnets bopel følge den av foreldrene som barnet bor fast hos. Når hensikten med oppholdet i Norge ikke med sikkerhet kan slås fast, må det skje en helhetsvurdering, hvor minstekravet er at vedkommende må ha et faktisk opphold her. Utvalget kunne ikke se at lagmannsretten hadde bygget på en uriktig forståelse av § 82 første ledd bokstav b.

Barneloven § 82 annet ledd utvider norske myndigheters kompetanse i saker om foreløpig avgjørelse. Det er da tilstrekkelig at barnet oppholder seg i Norge. Mor gjorde gjeldende at far ikke kunne påberope seg denne bestemmelsen fordi han hadde ført barna til Norge ved en selvtektshandling. Utvalget gikk ikke nærmere inn på denne problemstillingen fordi lagmannsretten hadde lagt til grunn at saken hørte inn under norsk domsmyndighet etter § 82 første ledd bokstav b. Det var da heller ikke feil at lagmannsretten ikke drøftet om barna faktisk var i Norge da begjæringen ble fremsatt for tingretten.

I og med at det var jurisdiksjon her i landet får norsk rett anvendelse, jf. barneloven § 84, og det var derfor ikke feil at lagmannsretten ikke drøftet innholdet i britisk rett og om foreldrenes avtale etter britisk rett kan endres uformelt.

Les avgjørelsen i sin helhet