Krav om erstatning og oppreisning for uberettiget strafforfølgning - uskyldspresumsjonen.

Oftedal Broch, Gjølstad, Stang Lund, Utgård og justitiarius Schei

A var i lagmannsretten blitt frifunnet for forsettlig drap på en kamerat. Han hadde på kloss hold avfyrt et haglegevær mot kameraten, som døde. Som grunnlag for frifinnelse hevdet han at han ikke hadde handlet med drapsforsett og at handlingen uansett var rettmessig som nødverge, subsidiært at han var straffri på grunn av slik overskridelse av nødvergeretten, som fører til frifinnelse etter straffeloven 48 fjerde ledd. Lagretten svarte nei på skyldspørsmålet.

Etter frifinnelsen krevde A erstatning og oppreisning for uberettiget strafforfølgning. Kravet ble fremmet for lagmannsretten 20. desember 2003, og skulle da avgjøres etter straffeprosessloven § 444 flg. slik disse bestemmelsene lød før 1. januar 2004. Lagmannsretten - de samme juridiske dommere som hadde behandlet drapssaken - fant at vilkårene for erstatning ikke forelå etter § 444. Dermed var det heller ikke grunnlag for oppreisning etter § 446. Retten vurderte de tre grunnlag for frifinnelse som lagretten kunne ha basert seg på og anså det klart at drapsforsett forelå. Videre kunne det heller ikke legges til grunn at A var frifunnet, fordi det forelå rettmessig nødverge. Selv om A hadde følt seg truet, representerte skuddet fra kloss hold en overskridelse av retten til nødverge, som var ubetinget utilbørlig. Dermed gjenstod overskridelse av nødverge som eneste mulige frifinnelsesgrunnlag, og retten fant at dette utelukket erstatning etter § 444. Høyesterett tok utgangspunkt i Den europeiske menneskerettsdomstols saker fra februar 2003 - O. og Hammern mot Norge - der domstolen uttalte at uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 innebærer at det etter en frifinnelse ikke kan reises noen mistanke om den tiltaltes uskyld: "embodies a general rule that, following a final acquittal, even the voicing of suspicions regarding an accused's innocence is no longer admissible". Høyesterett utla dette slik at grunnlaget for vedkommendes uskyld ikke kan tas opp på ny i en annen sak, fordi det ikke kan utelukkes at dette nettopp vil lede til en bevisvurdering, som trekker tiltaltes uskyld i tvil. Lagmannsrettens gjennomgang av frifinnelsesgrunnlagene og forkastelse av to av dem, stred dermed mot uskyldspresumsjonen. Kjæremålet gjaldt en avgjørelse truffet av lagmannsretten som første instans, og Høyesterett hadde full kompetanse. A ble tilkjent 120 000 kroner i erstatning og 35 000 kroner i oppreisning.

Les avgjørelsen i sin helhet