Flystøy Gardermoen - erstatning til grunneiere
02.05.2006, HR-2006-00731-A, (sak nr. 2005/548), sivil sak, anke
Grannelova § 9 jf. § 2
Oslo Lufthavn AS (advokat Ola Haugen) mot Ullensaker kommune mfl. (advokat Frode A. Innjord)
Grannelova § 9 jf. § 2
Oslo Lufthavn AS (advokat Ola Haugen) mot Ullensaker kommune mfl. (advokat Frode A. Innjord)
Flock, Rieber-Mohn, Kaasen, Øie og Gussgard
Saken gjaldt krav fra eiere av eiendommer rundt Oslo Lufthavn, Gardermoen om erstatning etter grannelova § 9 jf. § 2 for ulemper påført eiendommene, særlig ved støy fra fly som tar av og lander på flyplassen. Saken var anlagt av i alt 223 grunneiere ved flyplassen. Den ble i første omgang fremmet for 26 eiendommer, som ble oppfattet som representative også for de øvrige. Tingretten tilkjente erstatning kun for tre av disse eiendommene, for de øvrige ble Oslo Lufthavn AS frifunnet. I lagmannsretten fikk 22 grunneiere erstatning, med beløp fra kr 100 000 til kr 300 000.
Oslo Lufthavn AS anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. 21 av ankemotpartene innga aksessorisk motanke, idet de gjorde gjeldende at erstatningen var for lavt utmålt. Et sentralt spørsmål i saken var om støyen fra hovedflyplassen - som ble tatt i bruk i 1998 - var ventelig, jf. grannelova § 2 tredje ledd. Flyplassen var opprinnelig anlagt lenge før de fleste av eiendommene var etablert. Ved å overta funksjonen som landets hovedflyplass, ble rammene for en generell ventelig utvikling ved den tidligere flyplassen fullstendig sprengt. Selv om virksomhetens art fortsatt var den samme, måtte den ved vurderingen av ventelighet nærmest kunne karakteriseres som en ny virksomhet. I likhet med lagmannsretten kom Høyesterett til at hovedflyplassen først kunne sies å bli ventelig ved Stortingets vedtak 8. oktober 1992. Før det tidspunkt var Gardermoen bare et alternativ som fremtidig hovedflyplass. Spørsmålet var etter dette om den ikke ventelige flystøyen var urimelig i grannelovas forstand. Det forelå i saken omfattende opplysninger om støybelastningen for den enkelte eiendom. For situasjonen etter at hovedflyplassen var kommet, ble benyttet de seneste tall, fra 2004. Før-situasjonen ble i utgangspunktet knyttet til tallene for det siste år før hovedflyplassen kom, altså i 1997. Et særegent forhold var at utviklingen i retning av mer støysvake fly hadde redusert støybelastningen i de senere år før omleggingen i 1998, og at denne utviklingen senere hadde fortsatt. Ved vurdering av før-situasjonen fant Høyesterett det riktig også å se hen til hva støysituasjonen ville ha vært i 2004 om hovedflyplassen ikke hadde kommet. Lagmannsretten hadde i likhet med tingretten kommet til at tålegrensen i utgangspunktet lå rundt 65 EFN - ekvivalent flystøynivå. Høyesterett sa seg enig med lagmannsretten i at både det endrede samfunnssyn på støy og den tekniske utvikling i retning av mer støysvake fly tilsa at tålegrensen i dag burde ligge klart lavere enn hva tilfellet var på Fornebu i 1970-årene. Høyesterett bemerket at lagmannsrettens utgangspunkt lå noe for høyt, og viste til de støygrenser man opererer med i de offentlige retningslinjer for arealbruk i flystøysoner. De fleste av eiendommene hadde også etter at hovedflyplassen kom et støynivå under - og til dels klart under - 65 EFN. Høyesterett sa seg enig med lagmannsretten i at det i denne saken - som hovedsakelig gjaldt støyen utendørs - kunne være grunn til å frigjøre seg fra de fremlagte EFN-målinger. På Gardermoen hadde man med hovedflyplassen fått et stort antall daglige flybevegelser med så høyt støynivå at utendørs samtale ble forstyrret, mens man ikke lenger hadde de meget støyende flybevegelser som for eksempel resulterte i høye EFN-verdier på Fornebu. Lagmannsretten hadde anvendt grannelova § 2 første til tredje ledd for de eiendommer som var sterkest støyrammet, og § 2 fjerde ledd for de øvrige. Høyesterett uttalte at det måtte være riktig å anvende § 2 første til tredje ledd for alle eiendommene, og at de momenter som nevnes i fjerde ledd, trekkes inn i rimelighetsvurderingen. De nye beregninger som var fremlagt for Høyesterett, viste at EFN-verdiene i 1997 - altså før hovedflyplassen kom - til dels var vesentlig lavere enn de verdier lagmannsretten hadde lagt til grunn. Dette innebar at den umiddelbare økning i støynivået etter åpningen av hovedflyplassen måtte ha blitt opplevd som klart mer dramatisk enn det lagmannsretten hadde hatt inntrykk av. Blant annet på denne bakgrunn fant Høyesterett det riktig å foreta en hevning av de generelle erstatningsnivå som lagmannsretten hadde etablert, og dette ble gjort ved at det ble gitt et tillegg i erstatningsbeløpene på 10 %. Av spørsmål i tilknytning til enkelteiendommer eller grupper av eiendommer, nevnes at seks av eiendommene hver ble gitt et tillegg på kr 50 000 for økonomisk tap ved at nærmiljøet - butikker, barnehager, skole osv. - var blitt forringet eller ødelagt som følge av fraflytting forårsaket av etablering av hovedflyplassen.
Saken gjaldt krav fra eiere av eiendommer rundt Oslo Lufthavn, Gardermoen om erstatning etter grannelova § 9 jf. § 2 for ulemper påført eiendommene, særlig ved støy fra fly som tar av og lander på flyplassen. Saken var anlagt av i alt 223 grunneiere ved flyplassen. Den ble i første omgang fremmet for 26 eiendommer, som ble oppfattet som representative også for de øvrige. Tingretten tilkjente erstatning kun for tre av disse eiendommene, for de øvrige ble Oslo Lufthavn AS frifunnet. I lagmannsretten fikk 22 grunneiere erstatning, med beløp fra kr 100 000 til kr 300 000.
Oslo Lufthavn AS anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. 21 av ankemotpartene innga aksessorisk motanke, idet de gjorde gjeldende at erstatningen var for lavt utmålt. Et sentralt spørsmål i saken var om støyen fra hovedflyplassen - som ble tatt i bruk i 1998 - var ventelig, jf. grannelova § 2 tredje ledd. Flyplassen var opprinnelig anlagt lenge før de fleste av eiendommene var etablert. Ved å overta funksjonen som landets hovedflyplass, ble rammene for en generell ventelig utvikling ved den tidligere flyplassen fullstendig sprengt. Selv om virksomhetens art fortsatt var den samme, måtte den ved vurderingen av ventelighet nærmest kunne karakteriseres som en ny virksomhet. I likhet med lagmannsretten kom Høyesterett til at hovedflyplassen først kunne sies å bli ventelig ved Stortingets vedtak 8. oktober 1992. Før det tidspunkt var Gardermoen bare et alternativ som fremtidig hovedflyplass. Spørsmålet var etter dette om den ikke ventelige flystøyen var urimelig i grannelovas forstand. Det forelå i saken omfattende opplysninger om støybelastningen for den enkelte eiendom. For situasjonen etter at hovedflyplassen var kommet, ble benyttet de seneste tall, fra 2004. Før-situasjonen ble i utgangspunktet knyttet til tallene for det siste år før hovedflyplassen kom, altså i 1997. Et særegent forhold var at utviklingen i retning av mer støysvake fly hadde redusert støybelastningen i de senere år før omleggingen i 1998, og at denne utviklingen senere hadde fortsatt. Ved vurdering av før-situasjonen fant Høyesterett det riktig også å se hen til hva støysituasjonen ville ha vært i 2004 om hovedflyplassen ikke hadde kommet. Lagmannsretten hadde i likhet med tingretten kommet til at tålegrensen i utgangspunktet lå rundt 65 EFN - ekvivalent flystøynivå. Høyesterett sa seg enig med lagmannsretten i at både det endrede samfunnssyn på støy og den tekniske utvikling i retning av mer støysvake fly tilsa at tålegrensen i dag burde ligge klart lavere enn hva tilfellet var på Fornebu i 1970-årene. Høyesterett bemerket at lagmannsrettens utgangspunkt lå noe for høyt, og viste til de støygrenser man opererer med i de offentlige retningslinjer for arealbruk i flystøysoner. De fleste av eiendommene hadde også etter at hovedflyplassen kom et støynivå under - og til dels klart under - 65 EFN. Høyesterett sa seg enig med lagmannsretten i at det i denne saken - som hovedsakelig gjaldt støyen utendørs - kunne være grunn til å frigjøre seg fra de fremlagte EFN-målinger. På Gardermoen hadde man med hovedflyplassen fått et stort antall daglige flybevegelser med så høyt støynivå at utendørs samtale ble forstyrret, mens man ikke lenger hadde de meget støyende flybevegelser som for eksempel resulterte i høye EFN-verdier på Fornebu. Lagmannsretten hadde anvendt grannelova § 2 første til tredje ledd for de eiendommer som var sterkest støyrammet, og § 2 fjerde ledd for de øvrige. Høyesterett uttalte at det måtte være riktig å anvende § 2 første til tredje ledd for alle eiendommene, og at de momenter som nevnes i fjerde ledd, trekkes inn i rimelighetsvurderingen. De nye beregninger som var fremlagt for Høyesterett, viste at EFN-verdiene i 1997 - altså før hovedflyplassen kom - til dels var vesentlig lavere enn de verdier lagmannsretten hadde lagt til grunn. Dette innebar at den umiddelbare økning i støynivået etter åpningen av hovedflyplassen måtte ha blitt opplevd som klart mer dramatisk enn det lagmannsretten hadde hatt inntrykk av. Blant annet på denne bakgrunn fant Høyesterett det riktig å foreta en hevning av de generelle erstatningsnivå som lagmannsretten hadde etablert, og dette ble gjort ved at det ble gitt et tillegg i erstatningsbeløpene på 10 %. Av spørsmål i tilknytning til enkelteiendommer eller grupper av eiendommer, nevnes at seks av eiendommene hver ble gitt et tillegg på kr 50 000 for økonomisk tap ved at nærmiljøet - butikker, barnehager, skole osv. - var blitt forringet eller ødelagt som følge av fraflytting forårsaket av etablering av hovedflyplassen.