Krav om fortrinnsrett til ny tilsetting etter midlertidig tilsetting

Dommere: Bruzelius, Rieber-Mohn, Oftedal Broch, Matningsdal, Gussgard

Transocean Offshore Ltd. NUF gjennomførte i 2002 masseoppsigelser pga. mangel på lete- og boreoppdrag. A, var blant de oppsagte. Våren 2003 gikk han til sak mot selskapet med påstand om at han fremdeles var tilsatt og med krav om erstatning.

Etter forhandlinger inngikk partene forlik i november 2003. Mot å frafalle kravet om gjenntredelse, skulle A i 2004 få tilbud av selskapet om minst fem vikarturer med normal varighet på 14 dager offshore. Etter avtalen skulle partene ikke ha mer å kreve av hverandre.

A ble tilbudt fem turer i 2004. De fire første turene var vikarturer. Etter den femte turen hevdet A at han var blitt sagt opp uten saklig grunn, og gikk til søksmål mot selskapet. Under hovedforhandlingen ble påstått at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig, subsidiært at A var berettiget til tilsetting som maskinromsoperatør etter lovens § 58A, og atter subsidiært at han var berettiget til tilsetting etter § 67.

Tingretten frifant selskapet, og lagmannsretten kom til samme resultat. Begge avgjørelsene er avsagt under dissens. Saken for Høyesterett gjaldt rettsanvendelsen for så vidt gjaldt spørsmålet om fortrinnsrett etter § 67 nr. 1.

Høyesterett kom til samme resultat som lagmannsretten, men avgjorde saken ut fra en tolking av forliksavtalen. Det ble lagt til grunn at § 5 i arbeidsmiljøloven ikke stenger for minnelige avtaler som avviker fra lovens ellers ufravikelige bestemmelser, etter at sak er reist. Høyesterett la videre til grunn at selv om den femte turen ikke var en vikartur, utgjorde den et ledd i oppfyllelsen av forliket fra selskapets side; noe A var kjent med og ikke hadde tatt forbehold overfor. Selskapet hadde da oppfylt sin del av avtalen, og det fulgte av avtalen at A ikke hadde mer å kreve av sin tidligere arbeidsgiver.

Les avgjørelsen i sin helhet