Krav om ektefellepensjon til fraskilt ektefelle.

Rieber-Mohn, Tjomsland, Flock, Kaasen og Gjølstad

Ekteskapslovens § 86 strammet inn vilkårene for fraskiltes rett til ektefellepensjon ved at det ble krevd minst 10 års ekteskap og en alder på minst 45 år ved skilsmissen, mens kravene i den gamle ekteskapsloven var henholdsvis 5 år og 35 år. I overgangsbestemmelsen i § 94 nr. 3 ble bestemt at de nye regler skal gjelde hvis pensjonstilfellet inntreffer etter 1. januar 1993, da loven av 1991 trådte i kraft. Det er denne overgangsbestemmelsen som rammer A. Hennes tidligere ektefelle døde i 1996. Hun oppfylte vilkårene for ektefellepensjon etter den tidligere lov - med et 25 årig ekteskap og en alder av nær 44 år ved skilsmissen. Men hun oppfylte ikke aldersvilkåret etter de nye regler, som krevde 45 år.

Hun fikk avslag på sin søknad om ektefellepensjon fra Statens Pensjonskasse, der hennes fraskilte og avdøde mann hadde vært medlem. Trygderetten stadfestet avslaget fra Statens Pensjonskasse. Klage til Sivilombudsmannen var forgjeves, og staten ble frifunnet i lagmannsretten. Høyesterett stadfestet lagmannsrettens dom. Avslaget på ektefellepensjon med hjemmel i § 86 jf. § 94 nr. 3 ble ikke ansett å stride mot Grunnlovens § 97. Den fraskiltes rett til ektefellepensjon er avledet av og noe ganske annet enn den særrett til pensjon som tilkommer det umiddelbart berettigede medlem av Statens Pensjonskasse. Retten til ektefellepensjon for fraskilte bærer i seg en rekke usikkerhetsmomenter om levealder for de tidligere ektefellene, og om eventuelt gjengifte som medfører bortfall eller reduksjon av ektefellepensjonen. Det ble ikke ansett som tvilsomt at tilbakevirkningsspørsmålet måtte bedømmes etter standardteorien. Den innstramning som ble foretatt i fraskiltes ektefellepensjon, først i 1973 og senere i 1991, var godt begrunnet i samfunnsutviklingen med stadig flere utdannede og yrkesaktive kvinner. Tiden hadde løpt fra en alminnelig rett for fraskilte til pensjon etter tidligere ektefelle. A gjennomførte en utdannelse og søkte seg ut i arbeidslivet etter skilsmissen, men når hun ikke lyktes, var det fordi hun ble stanset av en trafikkulykke, og deretter uføretrygdet. Rimeligheten av tilbakevirkningen var også vurdert av lovgiveren, og på grunnlag av en helhetsvurdering kom Høyesterett til at tilbakevirkningen ikke kunne anses som "klart urimelig eller urettferdig". Heller ikke P1-1 ble ansett krenket. Den fraskiltes rett til ektefellepensjon er å anse som "eiendom" - "possessions" i P1-1s forstand. Inngrepet i pensjonen hadde hjemmel i lov og skjedde i det offentliges interesse. Her har for øvrig statene en vid skjønnsmargin. Under henvisning til praksis fra EMD fant Høyesterett at heller ikke proporsjonalitetsvurderingen i P1-1 kunne medføre at staten var uberettiget til å gi en overgangsregel som ektefellelovens § 94 nr. 3 anvendelse i As sak. Det ble vist til mange av de samme momentene som medførte at det ikke var tale om grunnlovsstridig tilbakevirkning.

Les avgjørelsen i sin helhet