Skjønnsligning av dansk foretak med virksomhet i Norge.

Stabel, Oftedal Broch, Lund, Stang Lund og Aasland

Saken gjaldt den nordiske skatteavtalen artikkel 7, EØS-avtalen artikkel 31. Tidsfrister for endringsadgangen og spørsmål om nye bevis.

Invensys Process Systems AS hadde to prosjekter i Norge i årene 1995-1999 - oppføring og installasjon av et meierianlegg i Sogn og Fjordane som ble avsluttet i 1997 og oppføring av en bioproteinfabrikk på Tjeldbergodden, avsluttet i 1999. Oppdragene ble innberettet til ligningsmyndighetene ved avslutningen etter fullført kontraktsmetode. Etter et bokettersyn høsten 2000 oppsto spørsmål om hvordan de indirekte kostnadene var fordelt. Ligningsmyndighetene mente det som var kalt "marketing", og som ble oppfattet som markedsføringskostnader, ikke burde vært trukket fra i skatten til Norge, fordi selskapet ikke markedsførte bygninger. Det ble videre gjort påslag for inntekten av tre norske vareleveranser, og fordelingen av prosjektresultatet mellom norsk og dansk virksomhet ble endret. Det ble ilagt 30 % tilleggsskatt knyttet til vareleveransene. Selskapet påklaget ikke ligningen, men tok ut stevning i mai 2003. Tingretten ga selskapet delvis medhold. Lagmannsretten opphevet vedtaket om tilleggsskatt, men ga ellers staten medhold. Høyesterett stadfestet lagmannsrettens dom. Høyesterett kom til at også ligningen for 1997 kunne endres uten hensyn til toårsfristen i ligningsloven § 9-6, da selskapet hadde gitt ufullstendige opplysninger om de indirekte kostnadene. Selvangivelsen hadde ikke spesifisert dem, og det var ikke gjort forsøk på å forklare hvilken tilknytning de hadde til det faste driftsstedet. Selv om det senere har vist seg at de også inneholdt anbudskostnader, kan slike kostnader bare trekkes fra så langt de er direkte tilknyttet driftsstedet. Opplysningene var ikke tilstrekkelige til å kontrollere dette. Misforståelsen om hva som var marketing-kostnader, kunne vært oppklart hvis selskapet hadde gitt uttalelse til bokettersynsrapporten. At årsaken til den manglende reaksjon var at rapporten på grunn av intern svikt i selskapet ikke hadde kommet frem til rette vedkommende, måtte være selskapets egen risiko. Invensys hadde en klar oppfordring til å komme med kommentarer innen de frister som var satt, og vedtaket måtte derfor prøves ut fra den forståelse av begrepet marketing som myndighetene opprinnelig hadde, uten hensyn til senere bevis. Tre av vareleveransene kom direkte fra norske leverandører uten å ha vært innom Danmark. Høyesterett kom til at fortjenesten ved disse måtte tilskrives det norske driftsstedet etter skatteavtalen artikkel 7 nr. 1. De var da ikke blitt tilført noen merverdi fra hovedkontoret i Danmark. EØS-avtalen artikkel 31 var ikke til hinder for en slik løsning. Isolert sett var det ikke gitt ufullstendige opplysninger i selvangivelsen om vareleveransene. Ligningen kunne likevel endres uavhengig av toårsfristen i ligningsloven, da det var begått flere andre, dels alvorlige, feil innen samme sakskompleks. Den endrete fordeling av overskudd mellom Norge og Danmark var i samsvar med armlengdeprinsippet i skatteavtalen artikkel 7 nr. 2. Det var påfallende at det faste driftsstedet var tilskrevet underskudd, mens resten av virksomheten hadde et forholdsvis betydelig overskudd. Prosjektregnskapet kunne derfor settes til side. Etterfølgende opplysninger om årsaken til skjevfordelingen kunne ikke tas i betraktning.

Les avgjørelsen i sin helhet