Sikring av pris på elektrisk kraft - heving av kontrakt

Matningsdal, Stabel, Rieber-Mohn, Oftedal Broch og Tjomsland

Spørsmål om det var grunnlag for å heve en kontrakt om sikring av pris på elektrisk kraft under henvisning til at premien ble betalt for sent. I slutten av september 2002 inngikk Oslo Energi AS, et selskap i Hafslundkonsernet, og det danske selskapet Energi E2 AS en prissikringsavtale for elektrisk kraft for 2003. Sikret pris var 243 kroner pr. MWh. Prissikringen innebar at Energi E2 påtok seg den økonomiske risikoen for at gjennomsnittlig pris i kontraktsperioden oversteg den sikrede prisen.

Betalingsfristen for premien, nærmere en million kroner, var 16. oktober 2002. Da fakturaen ikke inneholdt opplysninger om Energi E2's bankforbindelse, kontonummer og swiftadresse, ringte en regnskapsmedarbeider i Oslo Energi ved forfall til Energi E2 og ba om å få disse opplysningene. Sentralbordbetjenten opplyste at det ikke var noen til stede som kunne gi disse opplysningene, men samtidig ble det lovet at man skulle ta kontakt. Slik kontakt ble ikke tatt. Den 20. november ble det derfor sendt en telefaks til Energi E2 med anmodning om å få de aktuelle opplysningene. Energi E2 svarte imidlertid med at selskapet neste dag hevet avtalen. Da de etterspurte opplysningene ikke ble gitt, ble de skaffet til veie ved hjelp av mekleren. Premien ble etter dette betalt 29. november. På avtaletidspunktet var spotprisen pr. MWh på Nord Pool kr 181,67, mens den i november var kr 316,92. Økningen var aksellererende, og i januar 2003 kom den gjennomsnittlige prisen opp i kr 523,72. Da partene ikke ble enige om hevingens rettmessighet, anla Oslo Energi, nå Hafslund Strøm AS, sak mot Energi E2 for Oslo tingrett med påstand om at hevingen var urettmessig. Tingretten gav Hafslund medhold. Under saksforberedelsen for lagmannsretten var det klart at avtalen, om hevingen var urettmessig, ville gi en utbetaling på i overkant av 15 millioner kroner. Saken ble dermed endret til et fullbyrdelsessøksmål. Borgarting lagmannsrett tok Energi E2's (dissens) anke til følge. Høyesterett (dissens 4-1) gav Hafslund medhold. Selv om forsinkelsen var betydelig, tilsa en helhetsvurdering at Energi E2 ikke hadde rimelig grunn til å si seg løs fra avtalen. Det ble særlig vist til at selskapet ved ikke å gi opplysninger om kontonummer og swiftadresse hadde et visst medansvar for forsinkelsen når de lovede opplysningene ikke ble gitt etter at regnskapsmedarbeideren ved forfall hadde henvendt seg til selskapet. Videre ville Energi E2's interesser være godt ivaretatt ved å bli tilkjent forsinkelsesrente, mens en heving ville få betydelige konsekvenser for Oslo Energi. For Energi E2 rådet det heller ikke noen usikkerhet om oppgjør, idet Oslo Energi allerede ved avtaleinngåelsen ble pliktig til å betale premien, og dessuten hadde klar betalingsevne og -vilje. Høyesteretts flertall kom til at en anførsel fra Energi E2 om at avtalen hadde betydelig likhet med handel på børs, og at dette tilsa at det bare kunne aksepteres små forsinkelser, ikke kunne føre fram. Etter flertallets vurdering var ikke denne sammenligningen treffende - noe som bl.a. ble illustrert med at betalingsfristen var i samsvar med vanlig praksis i avtaleforhold for øvrig. Mindretallet var enig i at avtaleforholdet ikke direkte kunne sammenlignes med handel på børs, men kom til at behovet for å overholde betalingsfrister i avtaleforhold mellom profesjonelle aktører tilsier at det ikke kunne aksepteres en forsinkelse av det aktuelle omfanget.

Les avgjørelsen i sin helhet