Dyrevernloven - beiteområde truet av ulv

Dommere: Flock, Stabel, Utgård, Stang Lund, Lund

En dyrevernsnemnd traff i 2002 vedtak som blant annet innebar at sau måtte holdes borte fra et nærmere angitt beiteområde som var truet av ulv. Det ble bestemt at vedtaket skulle bli stående inntil ulvene var felt eller det ble bekreftet at det ikke var ulv i området. Diverse saueeiere ble rammet, og de ble påført store utgifter og ulemper ved å måtte skaffe seg og gjennomføre beiting på områder nede i bygda. Selv om de ulvetruede beiteområdene lå utenfor forvaltningsområdene for ynglende ulv, gikk det tre beitesesonger før ulven var tatt ut av området. Dette skyldtes at en for tidlig felling ville vanskeliggjøre utviklingen av en bærekraftig ulvestamme. I hele denne perioden var saueeierne som følge av dyrevernsnemndas vedtak, avskåret fra å benytte utmarksområdene til beite.

Saueeierne gikk til søksmål mot staten og krevet dyrevernsnemndas vedtak kjent ugyldig samt erstatning for økonomisk tap. Tingretten tilkjente erstatning mens staten ble frifunnet i lagmannsretten. Høyesterett fant at vedtaket var ugyldig og tilkjente slik erstatning som tingretten hadde gjort. Høyesterett uttalte at bestemmelsene i daværende dyrevernlov § 24 tredje ledd, jf. § 2 ikke ga dyrevernsnemnda hjemmel til å beslutte og deretter opprettholde vedtaket om beiteforbud. I realiteten var det naturfredningshensyn og ikke dyrevernhensyn som var årsak til at beiteforbudet ble stående ved lag. Man var da utenfor dyrevernlovens ordning med offentlige pålegg for dyreeierens egen regning. Staten bestred ikke at saueeierne, om vedtaket ble kjent ugyldig, hadde krav på erstatning.

Les avgjørelsen i sin helhet