Stønad ved yrkesskade

Dommere: Støle, Utgård, Tjomsland, Matningsdal og Gjølstad

Saken gjaldt krav om dekning av utgifter til legehjelp og legemidler. Hovedspørsmålet var hvilket krav til rettslig årsakssammenheng som gjelder etter folketrygdloven § 5-25. A hadde fått godkjent en skade som inntrådte på arbeidsstedet i arbeidstiden som yrkesskade med hjemmel i § 13-3. Han ble som følge av ulykken innvilget 100 prosent uførepensjon, og da slik at beregningen skjedde etter reglene for yrkesskade. Vedtaket var truffet i medhold av §§ 3-30 og 12-18, og innebar at hele uførheten ble ansett å skyldes den tidligere godkjente yrkesskaden. Derimot var søknad om menerstatning ved yrkesskade etter § 13-17 avslått.

A fikk over et lengre tidsrom etter ulykken dekket også utgifter til legehjelp og legemidler. Men trygdemyndighetene avslo å dekke visse utgifter til egenandeler til allmennlege, spesialistundersøkelser og legemidler med mer som samlet beløp seg til ca. kr 3 500. Det var dette kravet saken gjaldt. Begrunnelsen for avslaget var at det ikke var "mest nærliggende eller mest sannsynlig årsakssammenheng" mellom As nåværende plager og yrkesskaden. Trygderetten stadfestet vedtaket. Lagmannsretten kom til at A's plager var et resultat av samvirkende årsaker, at skaden uten ulykken ikke ville blitt så omfattende som den var blitt, og at ulykken var en nødvendig medvirkende årsak til behandlingsbehovet. Årsakskravet etter folketrygdloven ble antatt å være i samsvar med det retten så som et alminnelig trygderettslig utgangspunkt, nemlig ansvarsfordeling. På dette grunnlag ble Trygderettens kjennelse opphevet. Høyesterett kom også til at Trygderettens kjennelse måtte oppheves, men på et annet rettslig grunnlag. Blant annet med henvisning til Trygderettens praksis og til Rt. 2005 side 495 måtte folketrygdloven § 5-25 første ledd første punktum forstås slik at det er et vilkår for å få dekket utgifter at behandlingen hovedsakelig eller i det vesentlige skyldes yrkesskadeplager, med andre ord at det gjelder et hovedårsaksprinsipp. Men Trygderetten hadde ved sin praktisering av årsakskravet i alminnelighet lagt vekt på karakteren av stønadskravene, og det var etter Høyesteretts oppfatning ikke grunn for Trygderetten til å legge om sin praksis i mer restriktiv retning. Den konkrete vurderingen av de ulike elementene i kravet førte til at årsakskravet ble ansett oppfylt for spesialistundersøkelser og konsultasjoner hos fastlegen, men ikke for tilsvarende utgifter til medisiner.

Les avgjørelsen i sin helhet