Spørsmålet om hvorvidt en ektepakt om særeie skulle settes ut av kraft eller lempes etter ekteskapsloven

Dommere: Skoghøy, Bruzelius, Støle, Utgård og Lund

A og B inngikk ekteskap i 1986. Før det hadde de vært samboere i fem år. Tre dager før ekteskapet ble inngått, inngikk de ektepakt hvor det ble fastsatt at deres felles bolig skulle være Bs særeie. Samlivet ble brutt i januar 2004. De hadde ett barn, som ble født i 1984. Den vesentligste formuesgjenstand i boet var partenes felles bolig. Denne hadde kostet kr 536 584, men var ved samlivsbruddet verd ca. kr 2 000 000. Den var finansiert ved lån i Husbanken og Stavanger sparekasse på til sammen kr 456 000, et kontantinnskudd på kr 60 584 og ved egeninnsats av B til en verdi av kr 20 000. B stod som låntaker og ansvarlig for lånene, og det var han som hadde stått for kontantinnskuddet. Han hadde også betalt renter og avdrag og alle utgifter på boligen. Restgjelden utgjorde ca. kr 260 000. På samme måte som tingretten kom Høyesteretts flertall på tre dommere til at det var grunnlag for å tilkjenne A et vederlagskrav på kr 300 000 etter ekteskapsloven § 46 andre ledd andre punktum.

Selv om det i utgangspunktet må stilles de samme krav til urimelighet for tilkjennelse av vederlagskrav etter § 46 andre ledd andre punktum som for hel eller delvis tilsidesettelse av ektepakten etter § 46 andre ledd første punktum, må det etter flertallets syn ved urimelighetsvurderingen i noen grad ses hen til rettsvirkningene. Flertallet la hovedsakelig vekt på (1) varigheten av samlivet, (2) at boligen var anskaffet for å tjene som familiens felles bolig og således fremstod som et fellesprosjekt, (3) at hustruen fordi hun hadde hatt hovedansvaret for omsorgen for sønnen og husarbeidet, stort sett bare hadde hatt lønnet arbeid i halv stilling, og dermed ikke hadde hatt de samme muligheter som mannen til å bygge opp formue, og (4) at verdistigningen på boligen i det vesentlige var samfunnsskapt. Etter flertallets syn kunne boligen ikke ha vært å anse som fullt ut innbrakt av mannen dersom ektepakten ikke var inngått, men hustruens omsorgsarbeid og arbeid i hjemmet måtte ha vært å anse som tilstrekkelig til erverv av medeiendomsrett etter ekteskapsloven § 31 tredje ledd. I likhet med lagmannsretten kom Høyesteretts mindretall til at det verken var grunnlag for å tilsidesette ektepakten eller å tilkjenne vederlagskrav. Mindretallet fant det ikke tvilsomt at boligen fullt ut ville ha tilhørt Bs rådighetsdel dersom ektepakten ikke var inngått. Han hadde da før vedtakelsen av skjevdelingsreglene i § 59 i ekteskapsloven av 1991, saklig grunn til å avtale at boligen skulle være hans særeie. Hensett til at hustruen ved samlivsbruddet var under 45 år og til at ektefellene var ansett å ha samme fremtidige inntektsevne, kunne den omstendighet at ekteskapet hadde vart i 17 år og samlivet i over 20 år, ikke begrunne en revisjon av ektepakten etter § 46 andre ledd. Etter mindretallets syn måtte terskelen for å tilkjenne vederlag etter § 46 andre ledd andre punktum være den samme som for hel eller delvis tilsidesettelse etter § 46 andre ledd første punktum.

Les avgjørelsen i sin helhet