Spørsmål om forhøyet tilleggsskatt for manglende opplysning om godtgjørelse for pendlerutgifter

Dommere: Bruzelius, Endresen, Rieber-Mohn, Flock, Gussgard

Saken gjaldt gyldigheten av overligningsnemndas vedtak om å ilegge skattyter forhøyd tilleggsskatt med 45 prosent. Hafstad, som er bosatt i Nord-Trøndelag, er ansatt i Statens Vegvesen. Fra høsten 1998 var hans arbeidssted Oslo, og han hadde krevd og fått fradrag for pendlerutgifter ved ligningen for inntektsårene 1998 til og med 2001.

I selvangivelsen for 2002 krevde han også slikt fradrag. I 2001 innledet han forhandlinger med arbeidsgiveren om godtgjørelse for utgiftene til pendling. Dette førte til at han i desember 2002 fikk utbetalt til sammen kr 543 533 til dekning av pendlerutgifter i årene 1998-2001 og deler av 2002. Skriftlig avtale om godtgjørelse etter pendleravtalen ble inngått sommeren 2003. Utbetalingen ble innberettet av arbeidsgiveren på lønns- og trekkoppgaven for 2002 under koder for trekkfrie godtgjørelser. Det fulgte av denne at det var gitt godtgjørelser for flere år. Beløp som er oppført slik, overføres ikke automatisk til den forhåndsutfylte selvangivelsen. Hafstad krevde en endring av selvangivelsen under henvisning til lønns- og trekkoppgaven. Han ga ikke opplysninger om at han hadde mottatt godtgjørelse fra arbeidsgiver for pendlerutgifter i 2002, og heller ikke om at han hadde fått utbetalt et større beløp til dekning av slike utgifter i årene 1998-2001. Det ble ikke opplyst at han for disse årene hadde fått fradrag for pendlerutgifter. Ligningskontoret ble oppmerksom på utbetalingen i forbindelse med en generell kontroll av skattytere med pendlerfradrag i 2002. Han ble ilagt tilleggsskatt med 45 prosent. Hafstad krevde vedtaket om tilleggsskatt kjent ugyldig. Tingretten fant at vilkårene for tilleggsskatt etter ligningsloven § 10-2 nr. 1 var oppfylt.

Flertallet kjente vedtaket ugyldig fordi det mente at tilleggsskatt skulle ha vært ilagt med 15 prosent etter § 10-4 nr. 1 tredje punktum annet alternativ. Lagmannsretten frifant staten under dissens. Den samlete lagmannsrett mente at hans forsømmelse utvilsomt måtte karakteriseres som grovt uaktsomt. Høyesteretts flertall - tre dommere - kom til at ligningslovens § 10-4 nr. 1 tredje punktum var anvendelig, idet de ufullstendige opplysningene ble ansett som forhold som lett kunne kontrolleres ved de opplysninger ligningsmyndighetene allerede hadde. 15 prosent tilleggsskatt skulle da vært anvendt. Ligningsmyndighetene hadde alle nødvendige opplysninger for å avdekke den feil som var begått. Det ble ikke ansett å være et vilkår at ligningsmyndighetene måtte ha alle nødvendige opplysninger for å kunne gjennomføre ligningen.. Det måtte i hvert fall gjelde når det var kurant å få avklart det som manglet for å kunne gjennomføre den endelige ligningen. Overligningsnemndas vedtak ble opphevet. En rekke forhold bidro til å forklare skattyterens unnlatelser. Selv om det ikke var nødvendig, fant flertallet det riktig å gi uttrykk for at det ikke var bevismessig dekning for å rette bebreidelser mot Hafstad av en slik styrke og karakter at det kunne være tale om grov uaktsomhet. Mindretallet - to dommere - mente at Hafstad ikke bare hadde gitt ufullstendige opplysninger, men også at hans unnlatelse av å opplyse om tidligere oppnådde fradrag hadde ført til at hans selvangivelse var egnet til å villede om skattepliktens omfang. Det skal da mer til for å konstatere at de ufullstendige opplysningene gjaldt forhold som lett kunne kontrolleres, og etter mindretallets syn kom ikke 15-prosentsatsen i § 10-4 nr. 1 tredje punktum til anvendelse. Disse dommerne mente videre at Hafstad hadde utvist grov uaktsomhet.

Les avgjørelsen i sin helhet