Tilbakekall av advokatbevilling

Dommere: Oftedal Broch, Matningsdal, Endresen, Bruzelius, Schei

Advokatbevillingsnemnden tilbakekalte 17. juni 2004 advokat A' advokatbevilling med hjemmel i domstolloven § 230 første ledd nr. 1, 2 og 3. I perioden 1998-2003 pådro A seg fem ganger advarsler fra Advokatbevillingsnemnden fordi han ikke sendte inn revisorberetning og årsregnskap, og ikke betalte bidrag til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet og Disiplinærnemnden innen de fastsatte frister. Dette er grunnlag for tilbakekall av advokatbevilling etter domstolloven § 230 første ledd nr. 2 og 3. Fristforsømmelsen gjentok seg i 2004. Tilsynsrådet innstilte på at Advokatbevillingsnemnden skulle tilbakekalle hans advokatbevilling etter de nevnte bestemmelsene. Advokatbevillingsnemnden traff vedtak om tilbakekall etter nr. 1, 2 og 3. Tilbakekall etter nr. 1 krever at advokaten "gjør seg skyldig i forhold som gjør vedkommende uskikket eller uverdig til å drive advokatvirksomhet, eller som gjør at vedkommende mister den tillit som er nødvendig i yrket".

Advokat A reiste sak mot staten v/Ankebevillingsnemnden. Etter domstolloven § 230 annet ledd kan domstolene prøve alle sider av saken, også skjønnet. Oslo tingrett underkjente tilbakekallet for så vidt gjaldt domstolloven § 230 første ledd nr. 1. Etter dette har saken bare dreiet seg om grunnlaget etter nr. 1. Staten anket og Borgarting lagmannsrett opprettholdt tilbakekallet etter nr. 1. Høyesterett konstaterte at virkningen av de to typer tilbakekall er forskjellig, jf. Rt. 2005 side 416, idet nr. 1 krever en ny totalvurdering av advokatens skikkethet, mens en advokat etter nr. 2 og 3 har krav på ny bevilling når forholdet er brakt i orden. Også kravene for tilbakekall er forskjellige. Selv om advokat A's regelbrudd var graverende og hadde gjentatt seg over flere år, fant Høyesterett at tilbakekallet etter nr. 1 ikke kunne opprettholdes. Det skyldtes at det først burde vært forsøkt med tilbakekall etter nr. 2 og 3. De tidligere år hadde Advokatbevillingsnemnden nøyet seg med advarsler, og overtredelsen i 2004 knyttet seg til pliktene som følger av nr. 2 og 3. Ut fra prinsippet om at forvaltningen ikke skal anvende strengere tiltak enn det som fremstår som påkrevet, fant Høyesterett at et tilbakekall etter nr. 2 og 3 ville vært tilstrekkelig. Tilsynsrådet hadde varslet A om sin innstilling om tilbakekall etter nr. 2 og 3, og gitt frist for eventuelle kommentarer. Advokatbevillingsnemnden hadde ikke varslet om utvidelsen til nr. 1. Dette var en saksbehandlingsfeil, og resulterte i manglende mulighet for kontradiksjon. Etter Høyesteretts resultat var det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmålet.

Les avgjørelsen i sin helhet