En kommunes adgang til å skrive ut eiendomsskatt på en elektronisk innretning - som eies av et bredbåndselskap

Dommere: Sverdrup, Tønder, Coward, Oftedal Broch, Lund

Sør-Varanger kommune vedtok i 2004 å skrive ut eiendomsskatt på det DSLAM-utstyret Catch hadde i Telenors telesentral i kommunen. En DSLAM består av en prosessor som er nødvendig for at telefonnettet skal kunne brukes til bredbåndstjenester.

Tingretten og lagmannsretten kom til at vedtaket var ugyldig. Boksen ble ikke ansett for et ”anlegg” eller en del av ”sjølve føretaket” etter eiendomsskatteloven § 4 annet ledd tredje og fjerde punktum.

Høyesterett kom til motsatt resultat, og fant at kommunens skattevedtak var gyldig. Retten viste til ankesak 2006/632, som ble behandlet samtidig, og hvor Høyesterett kom til at alle elementer som inngikk i takseringen av Telenors telenett i Modum kommune var gjenstand for eiendomsbeskatning. Takseringen omfattet også såkalte ”muxer” eller multiplexer, som er betegnelsen på en DSLAM-boks. I begrunnelsen ble det blant annet vist til at elementene var fysisk forbundet i et sammenhengende stedbundet anlegg, og at de alle var nødvendige for at anlegget skulle fungere.

Høyesterett viste til at det som var uttalt i Modum-saken, også hadde gyldighet for den DSLAM-boksen som ble eid av Catch, jf. eiendomsskatteloven § 4 annet ledd tredje og fjerde punktum. Boksen inngikk i nettet på linje med andre komponenter. Den hadde ikke noe annet anvendelsesområde enn i forbindelse med det faste nettet, og hadde heller ikke en løsere tilknytning enn tilsvarende innretninger som Telenor eide.

Retten kom videre til at det var eieren av DSLAM-boksen – Catch – som heftet for eiendomsskatten. I begrunnelsen vises det blant annet til at det dreide seg om et fysisk avgrenset og klart identifiserbart objekt, som var nødvendig for at anlegget skal kunne brukes til en bestemt type tjenester (bredbånd).

Les avgjørelsen i sin helhet