Erstatning etter uberettiget strafforfølgning

Dommere: Oftedal Broch, Utgård, Bruzelius, Sverdrup, Tjomsland

Saken gjaldt spørsmålet om erstatning og oppreisning for uberettiget forfølgning skulle settes ned eller falle bort fordi siktede hadde gitt foranledning til etterforskningstiltakene.

Ved lagmannsrettens dom ble A dømt til fengsel i fem måneder for vold mot sin daværende ektefelle ved tre anledninger, vesentlig slag mot ansikt og hode. Han ble også tiltalt for voldtekt – ikke til samleie –, men frifunnet for dette i lagmannsretten.

Med bakgrunn i frifinnelsen for voldtekt søkte A om erstatning, jf. straffeprosessloven § 444. Justissekretariatene fant at økonomisk tap ikke var sannsynliggjort, og at det heller ikke var grunnlag for å gi oppreisning.

A brakte saken inn for tingretten, som fant at A hadde gitt foranledning til etterforskningen, jf. straffeprosessloven § 446 første ledd bokstav b. Retten tilkjente likevel A en redusert erstatning for økonomisk tap på 100 000 kroner etter straffeprosessloven § 444. Oppreisning etter § 447 ble avslått.

Også i lagmannsretten ble A tilkjent erstatning for økonomisk tap. Lagmannsretten mente at § 446 første ledd bokstav b ikke var anvendelig og at tapet begrenset seg til 100 000 kroner. Oppreisning ble tilkjent, men under henvisning til domfellelsen for vold mot ektefellen, begrenset til 25 000 kroner.

Høyesterett – flertallet på fire dommere – fant at A hadde gitt foranledning til etterforskningen for voldtekt. Grunnlaget var følgende: Under politiavhør ble A foreholdt ektefellens anklage om at han hadde tvunget henne ned i en sofa i deres hjem, og ført en finger inn i hennes skjede. Han forklarte til dette at han etter en høylydt krangel mellom dem, hadde spurt om de skulle ha sex. Da hun avslo dette, tvang han henne ned på sofaen, holdt henne nede, la seg oppå henne og tok tak rundt baken hennes. Noe mer skjedde ikke da. Senere slo han henne to ganger i ansiktet og holdt henne tilbake i boligen da hun forsøkte å få hjelp fra naboer. Disse forhold ble han dømt for i lagmannsretten.

Høyesterett karakteriserte As opptreden som seksualisert voldsbruk, som ”balanserte på grensen av det straffbare” og måtte ses som ”mistankepådragende atferd”, begge uttrykk anvendt i lovmotivene i forhold til regelen i § 446 første ledd. A var etter dette nærmest til å bære risikoen for hele det økonomiske tapet som følge av etterforskningen, som i overensstemmelse med lagmannsrettens avgjørelse ble anslått til 100 000 kroner.

Som lagmannsretten tilkjente Høyesterett A 25 000 kroner ut fra den særlige belastningen som tiltalen og domfellelsen for voldtekt hadde medført i dette tilfellet.

En dommer mente at § 446 første ledd bokstav b ikke fikk anvendelse. Det kunne ikke legges avgjørende vekt på As forklaring, som i seg selv ikke ville medført etterforskning for voldtekt og som dessuten var forsvar mot en anklage.

Les avgjørelsen i sin helhet