Krav om erstatning for tap i fremtidig erverv etter yrkesskadeforsikringsloven, kan kravet være gjenstand for arv

Dommere: Bruzelius, Coward, Stang Lund, Tønder og justitiarius Schei

B, som hadde vært utsatt for støy på sin arbeidsplass, krevde i 2000 erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven for inntektsbortfall etter at han var blitt erklært arbeidsufør på grunn av tinnitus. Yrkesskadeassurandøren avslo kravet under henvisning av at skaden var blitt konstatert før yrkesskadeforsikringslovens ikrafttreden, jf. § 21. Før det var tatt ut stevning mot forsikringsselskapet omkom B i en trafikkulykke.

Ektefellen, A, som hadde overtatt boet etter reglene om uskifte, gikk til sak mot forsikringsselskapet og krevde å få utbetalt erstatningen for tap i fremtidig erverv etter yrkesskadeforsikringsloven. Tingretten frifant forsikringsselskapet, da et krav på erstatning for tap i fremtidig erverv ikke kunne overføres ved arv. Retten drøftet ikke om det forelå rett til erstatning for tap i fremtidig erverv. A anket til lagmannsretten som kom til at skaden - tinnitus - var konstatert etter 1. januar 1990, og at lidelsen var omfattet av yrkesskadeforsikringslovens dekningsområde. Retten mente videre at kravet oppstod da skaden/sykdommen ble konstatert, slik at det fra dette tidspunkt forelå et pengekrav på Bs hånd, selv om det verken var erkjent eller rettskraftig avgjort, og at kravet var gjenstand for arv. Forsikringsselskapet anket til Høyesterett. Anførslene gjaldt både at det ikke forelå noen skade eller sykdom som ga B rett til erstatning for tap av fremtidig inntekt etter yrkesskadeforsikringsloven, og at et slikt krav ikke kan være gjenstand for arv. Høyesterett kom til at krav om erstatning for tap i fremtidig erverv ikke er gjenstand for arv når den skadede/syke dør før kravet er anerkjent eller rettskraftig avgjort. Det faktum at døden skyldes en annen omstendighet enn en erstatningsmessig skade, endrer ikke dette. Når dødsfallet skyldes skaden/sykdommen kan de som ble helt eller delvis forsørget, imidlertid kreve erstatning for tap av forsørger. Høyesterett kunne ikke se at en antitetisk tolking av skadeserstatningsloven § 3-10 første ledd tredje punktum kunne føre til noe annet resultat, og heller ikke at krav om erstatning for tap i fremtidig erverv med hjemmel i yrkesskadeforsikringsloven skulle stå i en annen stilling enn et slikt krav etter skadeserstatningsloven. Spørsmålet om det forelå noen krav etter yrkesskadeforsikringsloven ble deretter ikke drøftet.

Les avgjørelsen i sin helhet