Erstatning etter naturvernloven

Dommere: Kaasen, Øie, Tjomsland, Oftedal Broch og Gjølstad

Spørsmål om vederlagsloven § 6 første ledd annet punktum skal anvendes ved erstatningsutmåling etter naturvernloven § 20 ved reservatfredning som innebærer forbud mot uttak av grus. En strandstrekning på Haramøya med grus godt egnet som dreneringsmasse ble fredet som naturreservat. Tingretten ga erstatning etter naturvernloven § 20 for bortfall av uttaksmuligheten basert på kapitalisering av forventet avkastning. Siden fredningsmyndigheten ikke skulle nyttiggjøre seg grusen, mente tingretten at vederlagsloven § 6 første ledd annet punktum om verdsettelse til "dagens verdi" ikke fikk anvendelse. Lagmannsretten hadde motsatt oppfatning, og ga vesentlig høyere erstatning.

Staten hevdet at vederlagsloven § 6 første ledd annet punktum innebærer at det er et vilkår for erstatning "etter dagens pris" at eksproprianten faktisk utnytter ressursen, og at bestemmelsen derfor ikke gjelder der ressursen båndlegges gjennom opprettelse av naturreservat. Anken over rettsanvendelsen, subsidiært saksbehandlingen, førte imidlertid ikke frem. Høyesterett konstaterte at naturvernlovens system for utmåling av erstatning for fredningsvedtak er at den foretar en bevisst og klar kobling til vederlagslovens bestemmelser. Ordlyden i § 6 første ledd annet punktum ga ikke støtte for statens syn; tvert imot trakk den i retning av at annet punktum skal anvendes uavhengig av om eksproprianten utnytter ressursen. Bestemmelsen kom inn i loven etter et privat lovforslag ("dokument 8-forslag"). Virkningen for fredningsvedtak som omfattes av naturvernloven § 20 ble ikke kommentert av forslagsstillerne eller flertallsfraksjonen i justiskomiteen, selv om det kunne vært naturlig i lys av justisministerens og mindretallets bemerkninger, hvor det ble forutsatt at forslaget også ville omfatte fredningssaker. Av odelstingsdebatten fremgikk det klart at flertallet mente at regelen hadde denne rekkevidde, og at dette også til dels begrunnet forslaget. Forarbeidene tilsa derfor klart at bestemmelsen skulle forstås i samsvar med sin generelt formede ordlyd. Fosen-saken (Rt. 1999 side 458) var ikke noe prejudikat på dette punkt. Saken gjaldt hvorvidt det er et vilkår for anvendelse av annet punktum at det er påregnelig at grunneier selv ville utnyttet ressursen uten ekspropriasjonsinngrepet. Det var ikke et omtvistet spørsmål i saken om det også er et vilkår at eksproprianten nyttiggjør seg ressursen. De prinsipper lagmannsretten bygget utmålingsskjønnet på, var ikke uttrykk for uriktig lovanvendelse, og skjønnsgrunnene var etter omstendighetene tilstrekkelige.

Les avgjørelsen i sin helhet