Straffutmåling ved grovt ran, herunder spørsmål om gjeninnsetting til soning av reststraff etter utholdt varetekt.

Dommere: Tønder, Flock, Endresen, Coward, Gussgard

A og B var dømt til henholdsvis 2 år og 6 måneder og 2 år og 3 måneder for et grovt ran, som fant sted i desember 2002. B mente han hadde fått for streng straff i forhold til A siden han kun hadde deltatt som sjåfør i forbindelse med flukten, mens A, sammen med en tredje person, hadde stått for selve ranet. En samlet Høyesterett fant ikke grunn til å endre straffutmålingen. Det ble vist til at et ran av den karakter som saken gjaldt, ofte ville bero på et samvirke mellom flere aktører, der hvert ledd har betydning for at ranet skal lykkes.

Et flertall på fire endret straffen for begge slik at det ikke ble aktuelt med ytterligere soning. Det ble lagt vekt på at begge hadde sittet svært lenge i varetekt - 519 og 412 dager for henholdsvis A og B - slik at begge ville få en relativt kort resttid å sone før de etter all sannsynlighet ville få prøveløslatelse - henholdsvis tre måneder og fire og en halv måned. Det ble også vist til at den lange varetektstiden innebar at de allerede hadde sonet en straff som var strengere enn antall fengselsdager skulle tilsi, og at de som følge av den uavklarte ransdommen ikke hadde fått prøveløslatelse ved soning av fengselsstraffer for forhold som var begått før ranshandlingen. Det ble også lagt vekt på den lange tiden som var gått, at det ikke forelå opplysninger om nye straffbare forhold og at den ene av dem nå var i fast arbeid. Straffen ble endret ved at en betydelig del ble gjort betinget - 1 år for A og 1 år og 1 måned for B. Den ubetingede del av straffen ble ved dette ansett sonet ved utholdt varetekt. Mindretallet fant, under henvisning til at det her gjaldt et grovt ran, ikke tilstrekkelig grunnlag for at de domfelte ikke skulle sone reststraffen.

Les avgjørelsen i sin helhet