Spanske fiskebåtskippere bøtlagt for unnlatt fangstdagbokføring

Dommere: Tjomsland, Matningsdal, Sverdrup, Øie, Gjølstad

Saken gjelder to spanske fiskebåtskippere som var bøtlagt for unnlatt fangstdagbokføring av torsk fanget i fiskevernsonen ved Svalbard, og fra rederiet som på grunn av dette forhold var idømt inndragning. Både fiskebåtskipperne og rederiet ble domfelt i tingretten og lagmannsretten.

De domfelte anket til Høyesterett, men ankene ble forkastet. Høyesterett var enig med lagmannsretten i at lov om Norges økonomiske sone § 5 ga hjemmel for opprettelsen av fiskevernsonen ved Svalbard. Retten fant videre at opprettelsen av fiskevernsonen rundt Svalbard måtte anses hjemlet i folkerettslig sedvanerett og at den ikke var i strid med FNs havrettskonvensjon. Det var ikke nødvendig for Høyesterett å ta stilling til spørsmålet om Svalbardtraktaten direkte eller analogisk fikk anvendelse i fiskevernsonen, fordi retten fant at det under ingen omstendighet forelå noen forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonal tilknytning i strid med Svalbardtraktaten som kunne gi grunnlag for å frifinne de ankende parter eller for at straffesaken mot dem måtte avvises. Heller ikke diskrimineringsforbudet i SP artikkel 26 eller den alminnelige likhetsgrunnsetning i norsk rett kunne føre til et slikt resultat.

Høyesterett kom til at det forhold at rederiet på grunn av lovbruddet fikk trukket tilbake tillatelsen til fiske i norsk økonomisk sone ikke innebar at en fortsettelse av behandlingen av inndragningssaken mot rederiet var i strid med EMK protokoll 7 artikkel 4 nr. 1. Høyesterett begrunnet sitt syn særlig med EMDs dommer i sakene R.T. mot Sveits (nr. 31982/96) og Nilsson mot Sverige (nr. 73661/01). Retten fant – for å anvende EMDs uttrykk – at det i dette tilfellet var ”sufficiently close connection” mellom ileggelsen av de to sanksjonene ”in substence and in time”.

Les avgjørelsen i sin helhet