Er EMK til hinder for at strafforfølgning etter henleggelse kan gjenopptas

Dommere: Tønder, Matningsdal, Øie, Sverdrup, Tjomsland

Saken gjaldt spørsmål om EMK 7. tilleggsprotokoll artikkel 4 er til hinder for at en strafforfølgning etter henleggelse på grunn av bevisets stilling kan tas opp igjen.

A ble av lagmannsretten dømt for ett tilfelle av legemsfornærmelse, jf. straffeloven § 228 første ledd. Han var blitt pågrepet og dermed siktet i saken.

Forholdet ble av påtalemyndigheten henlagt på grunn av bevisets stilling, men forfølgelsen ble senere tatt opp igjen etter at nye bevis var kommet fram, jf. straffeprosessloven § 74 første ledd første punktum. A anket og hevdet at omgjøringen av henleggelsen var i strid med forbudet mot gjentatt strafforfølgning i 7. tilleggsprotokoll artikkel 4, og at saken av den grunn skulle ha vært avvist.

Høyesterett viste blant annet til to avgjørelser fra EMD som peker i retning av at henleggelse etter bevisets stilling ikke kan likestilles med en frifinnende dom i artikkel 4 nr. 1. Det ble imidlertid ikke trukket noen endelig konklusjon på dette punkt da Høyesterett kom til at vilkårene som artikkel 4 nr. 2 stiller for å gjenoppta saken, var oppfylt. Det kunne ikke av artikkel 4 nr. 2 utledes materielle skranker for hva som kan begrunne gjenopptakelse ut over at det må foreligge nye bevis i saken. Det måtte i utgangspunktet være opp til vedkommende lands nasjonale lovgivning å fastsette hva som skal kreves. Når vilkåret etter straffeprosessloven § 74 for å ta opp igjen strafforfølgning var oppfylt, måtte dette også oppfylle kravet i artikkel 4 nr. 2. Anken ble derfor forkastet.

Les avgjørelsen i sin helhet