Straffutmåling ved seksualforbrytelse
straffeprosessloven § 3
A (advokat Espen Wangberg) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst.statsadvokat Erkki Johan Øverberg) (bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen)
Tjomsland, Oftedal Broch, Kaasen, Bruzelius, Gjølstad
A, som i 1991 ble dømt til tre års fengsel for seksuelle overgrep overfor fire mindreårige jenter, var ved lagmannsrettens dom i herværende sak dømt til fengsel i to år og tre måneder for seksualforbrytelser begått overfor stedatter og datter. Han hadde i 1995 - da stedatteren var fire år - latt henne masturbere hans erigerte penis, mens de badet sammen i badekaret. Han var også domfelt for å ha onanert til sædavgang fem-seks ganger i påsyn av henne. I forhold til datteren var han dømt for å ha latt henne ta tak i hans penis da hun var omkring seks år. Høyesterett fremhevet at domfeltes forhold var særlig alvorlige når de overgrep han nå ble domfelt for, sees i sammenheng med dommen fra 1991. Men selv om den tidligere straffedommen måtte tillegges betydelig vekt ved straffutmålingen, kom Høyesterett - hensett til at det groveste forholdet skjedde før lovendringen i 2000 og særlig til tidsforløpet fra anmeldelsen til endelig dom forelå - til at den straffen lagmannsretten hadde fastsatt var blitt noe for streng. Straffen ble satt tilfengsel i to år.
Faren til stedatteren fremsatte krav mot domfelte om erstatning for advokatomkostninger i anledning sak mot moren med krav om overføring av omsorgen. Han fikk - under dissens - medhold i kravet av lagmannsretten. Høyesterett kom til at erstatningskravet fra faren ikke kunne pådømmes sammen med straffesaken, jf. straffeprosesslovens § 3. Sammenhengen mellom den straffbare handlingen og erstatningskravet var - etter Høyesteretts syn - av utpreget indirekte og betinget karakter.