Forsikringsbedrageri. Spørsmål om tyveri og heleri er samme forhold som forsikringsbedrageri

Dommere: Skoghøy, Oftedal Broch, Støle, Gussgard og justitiarius Schei

A ble ved dom 20. september 2002 frifunnet for tiltale om grovt tyveri (straffeloven § 257, jf. § 258), subsidiært heleri (§ 317). Deretter ble han tiltalt og dømt for medvirkning til forsikringsbedrageri. Han påstod forgjeves saken avvist etter straffeprosessloven § 51 og forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i EMK protokoll 7 artikkel 4. Han anket til lagmannsretten, som forkastet anken. Videre anke til Høyesterett ble enstemmig forkastet, men det var dissens om begrunnelsen.

Flertallet på fire dommere fant at det faktiske grunnlag for tiltalen for medvirkning til forsikringsbedrageri var det samme som for tiltalen for grovt tyveri og heleri, nemlig forflytning av gjenstander fra Bs leilighet til tiltaltes bopel. For at tiltalen for grovt tyveri og heleri skulle stenge for tiltale for forsikringsbedrageri, må det imidlertid dessuten være en forutsetning at det ikke er noen vesensforskjell på de straffebestemmelser som de to forfølgningene er basert på. Dersom forskjellen er så liten at bestemmelsene ikke kunne ha vært anvendt i idealkonkurrens, er det klart at den nye saken må avvises, jf. Rt. 2003 side 1376. Men selv om bestemmelsene er så pass forskjellige at de kunne ha vært anvendt i idealkonkurrens, vil straffeprosessloven § 51 og protokoll 7 artikkel 4 kunne stenge for ny forfølgning dersom det er stor grad av rettslig identitet mellom bestemmelsene. I det foreliggende tilfelle kunne tiltalen for medvirkning til forsikringsbedrageri ikke avvises på grunnlag av konkurrensbetraktninger, da det forhold tiltalen gjaldt, ikke ble rammet av § 317. Denne bestemmelse må forstås slik at det er en forutsetning for at bestemmelsen skal få anvendelse at det er begått en primærforbrytelse som har gitt en eller annen form for utbytte, og at helerihandlingen gjelder befatningen med dette utbyttet. Under henvisning til bestemmelsenes karakter og de interesser de er satt til å beskytte, har Høyesterett i Rt. 1988 side 627 lagt til grunn at grovt tyveri og forsikringsbedrageri må anses som forskjellige straffbare forhold i relasjon til straffeprosessloven § 51. Av samme grunn må også heleri og forsikringsbedrageri anses som forskjellige forhold. Løsningen må bli den samme i forhold til EMK protokoll 7 artikkel 4. Gjerningsbeskrivelsene i § 272 skiller seg markert fra gjerningsbeskrivelsene i § 257, jf. § 258 og § 317. Bestemmelsene er også satt til å verne om vesensforskjellige interesser. En ny anførsel for Høyesterett om at det forsett tingretten hadde funnet bevist, ikke dekket medvirkning til forsikringsbedrageri, førte heller ikke frem. Mindretallet (én dommer) mente - som førstvoterende - at forsikringsbedrageri klart var et annet forhold enn det frifinnelsen i 2002 gjaldt. Dette var tilstrekkelig til at verken stpl § 51 eller protokoll 7 artikkel 4 stengte for den nye tiltalen. Etter mindretallets oppfatning baserte tiltalen for medvirkning til forsikringsbedrageri seg nødvendigvis på et annet faktisk grunnlag enn tiltalen for heleri. Spørsmålet om å avvise den nye tiltalen ut fra konkurrensbetraktninger, oppstod da ikke.

Les avgjørelsen i sin helhet