Refusjon fra en kommune tikl en annen - sosialtjenesteloven - kjæremål
23.05.2006, HR-2006-00859-U, (sak nr. 2006/576), sivil sak, kjæremål
sosialtjenesteloven § 10-1 annet ledd
Aure kommune (advokat Knut J. Kvalø) mot herøy kommune (advokat Ørnulf Rasmussen)
sosialtjenesteloven § 10-1 annet ledd
Aure kommune (advokat Knut J. Kvalø) mot herøy kommune (advokat Ørnulf Rasmussen)
Skoghøy, Øie, Kaasen
Saken gjaldt spørsmålet om et refusjonskrav fra en kommune mot en annen etter sosialtjenesteloven § 10-1 andre ledd for utgifter til sosiale tjenester kan bringes inn for domstolene. Kravet om refusjon ble opprinnelig fremmet for avgjørelse av fylkesmannen etter sosialtjenesteloven § 10-3. Fylkesmannen avviste saken, da det ikke var enighet mellom kommunene om å la fylkesmannen avgjøre saken. Etter at det var tatt ut stevning for tingretten, omgjorde fylkesmannen sitt avvisningsvedtak og fattet realitetsvedtak i saken. Tingretten avviste deretter saken under henvisning til at domstolen ikke hadde kompetanse til å overprøve fylkesmannens vedtak. Lagmannsretten kom til samme resultat og stadfestet tingrettens kjennelse.
Høyesterett kjæremålsutvalg stadfestet enstemmig lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålsutvalget fant, etter en gjennomgang av lovens forhistorie og forarbeider, at kompetansen til å avgjøre tvister mellom kommuner om ansvaret for utgifter etter sosialtjenesteloven tilligger fylkesmannen, og at slike tvister ikke kan bringes inn for domstolen. Dette er i samsvar med hva som var lagt til grunn i juridisk teori. Siden kompetansen til å avgjøre tvister mellom kommunen om ansvaret for utgifter etter sosialtjenesteloven tilligger fylkesmannen, og ikke kan bringes inn for domstolene, fikk det ingen betydning at fylkesmannen opprinnelig uriktig avviste saken. Det fikk heller ikke noen betydning at saken ikke ble påstått avvist i tilsvaret til stevning. Den kjærende part hadde vist til at barnevernsloven § 8-3 inneholder en tilsvarende bestemmelse som sosialtjenesteloven § 10-3, men at Høyesterett likevel i Rt. 2005 side 1498 har behandlet en tvist mellom to kommuner om hvem som hadde plikt til å dekke utgiftene for tiltak etter barnevernsloven. Spørsmålet om hvorvidt domstolene har kompetanse til å avgjøre slike tvister, var imidlertid ikke problematisert i denne saken, og kjæremålsutvalget fant derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på om barnevernsloven § 8-3 skal forstås på samme måte som sosialtjenesteloven § 10-3.
Saken gjaldt spørsmålet om et refusjonskrav fra en kommune mot en annen etter sosialtjenesteloven § 10-1 andre ledd for utgifter til sosiale tjenester kan bringes inn for domstolene. Kravet om refusjon ble opprinnelig fremmet for avgjørelse av fylkesmannen etter sosialtjenesteloven § 10-3. Fylkesmannen avviste saken, da det ikke var enighet mellom kommunene om å la fylkesmannen avgjøre saken. Etter at det var tatt ut stevning for tingretten, omgjorde fylkesmannen sitt avvisningsvedtak og fattet realitetsvedtak i saken. Tingretten avviste deretter saken under henvisning til at domstolen ikke hadde kompetanse til å overprøve fylkesmannens vedtak. Lagmannsretten kom til samme resultat og stadfestet tingrettens kjennelse.
Høyesterett kjæremålsutvalg stadfestet enstemmig lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålsutvalget fant, etter en gjennomgang av lovens forhistorie og forarbeider, at kompetansen til å avgjøre tvister mellom kommuner om ansvaret for utgifter etter sosialtjenesteloven tilligger fylkesmannen, og at slike tvister ikke kan bringes inn for domstolen. Dette er i samsvar med hva som var lagt til grunn i juridisk teori. Siden kompetansen til å avgjøre tvister mellom kommunen om ansvaret for utgifter etter sosialtjenesteloven tilligger fylkesmannen, og ikke kan bringes inn for domstolene, fikk det ingen betydning at fylkesmannen opprinnelig uriktig avviste saken. Det fikk heller ikke noen betydning at saken ikke ble påstått avvist i tilsvaret til stevning. Den kjærende part hadde vist til at barnevernsloven § 8-3 inneholder en tilsvarende bestemmelse som sosialtjenesteloven § 10-3, men at Høyesterett likevel i Rt. 2005 side 1498 har behandlet en tvist mellom to kommuner om hvem som hadde plikt til å dekke utgiftene for tiltak etter barnevernsloven. Spørsmålet om hvorvidt domstolene har kompetanse til å avgjøre slike tvister, var imidlertid ikke problematisert i denne saken, og kjæremålsutvalget fant derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på om barnevernsloven § 8-3 skal forstås på samme måte som sosialtjenesteloven § 10-3.