Krav om oppreisning mot lege for brudd på taushetsplikt

Dommere: Oftedal Broch, Tønder, Støle, Tjomsland og Lund

B ble 30. juni 2000 innlagt på x sykehus for fjerning av deler av tykktarmen. Bakgrunnen var en arvelig sykdom som utvikler seg til kreft, og som uten behandling er dødelig. B var ved innleggelsen 21 år gammel. Han ble operert på formiddagen 3. juli.

Den 5. juli kom statsministeren og helseministeren for å se det nye x sykehus , som nettopp var tatt i bruk. B hadde i forkant av sin operasjon samtykket i at statsrådene og et TV-team kunne komme og hilse på ham, noe han bekreftet overfor avdelingsoverlege ved kirurgisk avdeling, A, om morgenen samme dag besøket fant sted. Statsrådene var fulgt av nære medarbeidere, dessuten av journalist C fra Dagsrevyen-NRK, en kameramann og ytterligere 4-5 pressefolk. Følget fikk først en redegjørelse fra A, der det ble opplyst at pasienten statsrådene skulle hilse på, hadde en arvelig tarmsykdom, som uten behandling ville gi dødelig kreft. Besøket gikk som planlagt, og ble filmet av NRK. Like etterpå kom C tilbake og spurte nå hvordan B så på et forslag om at forsikringsselskap skulle få tilgang til opplysninger om genetisk betingede sykdommer. B forstod ikke hvordan C kunne vite at han hadde en slik sykdom, men i den foreliggende situasjon følte han ikke å ha annet valg enn å svare. Bakgrunnen for spørsmålet var en NOU som var lagt frem dagen før om at opplysninger om genetisk betingede sykdommer kunne kreves oppgitt av forsikringssøkende. Dagsrevyens hovedoppslag den kvelden var bildene fra statsrådenes besøk hos B og det korte intervjuet etterpå fra sykesengen. Mens bildene ble vist, hørtes en tekst lest av C der han redegjorde for Bs arvelige sykdom og at hans tykktarm var blitt operert bort to dager tidligere. Hansen reiste sak mot A og x sykehus med krav om oppreisning for brudd på taushetsplikten etter legeloven § 31. Tingretten frifant begge, idet den fant at A hadde brutt taushetsplikten, men ikke utvist uaktsomhet. Lagmansretten var enig i at taushetsplikten var brutt, og flertallet fant at vilkårene for å tilkjenne oppreisningserstatning forelå. Oppreisningsbeløpet ble satt til 50 000 kroner. Den dissenterende dommer fant at oppreisning ikke burde gis. X sykehus ble frifunnet. A anket til Høyesterett. Anken førte ikke frem. Det var enighet om at de opplysningene A ga om Bs sykdom var taushetsbelagt, og krevet pasientens samtykke. Kravene til slikt samtykke må settes relativt høyt. Pasienten må forstå hvilke opplysninger som skal gis, til hvem og til hvilket formål. Det må være et "informert samtykke". B var ikke klar over at statsrådene skulle få opplysninger om hans sykdom. Hans medvirkning til intervjuet kunne ikke tas som etterfølgende godkjennelse. B var svak etter operasjonen, uforberedt på intervjuet, og maktet ikke å protestere. A hadde ikke grunn til å tro at B hadde gitt et informert samtykke mht de opplysningene A ga under introduksjonen til statsrådenes besøk, og hadde således utvist uaktsomhet. Det var ikke upåregnelig at pasientopplysningene ble brukt som bakgrunnsinformasjon i Dagsrevyinnslaget. Videre fremsatte A opplysningene "offentlig", jf. straffeloven § 390, som etter lovens 7 nr 2 vil si "i nærvær av et større antall personer". Dette kravet må tolkes ut fra det enkelte straffebud. I forhold til § 390 må det legges vesentlig vekt på den situasjon opplysningene blir gitt i. Ved tilstedeværelsen av statsrådene, deres nære medarbeidere og gruppen pressefolk var kravet oppfylt. Retten til å kreve fortrolighet om helseopplysninger er en grunnleggende pasientrettighet. B oppfattet innslaget i Dagsrevyen som svært krenkende. Opplysningen om at sykdommen var arvelig, involverte også hans familie. Dette gikk sterkt inn på ham. Høyesterett fant at oppreisning burde gis med det beløp lagmannsretten hadde kommet til, 50 000 kroner. - - - X sykehus og A påkjærte lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Ifølge denne skulle A erstatte Bs omkostninger for tingrett og lagmannsrett, mens B skulle erstatte x sykehus omkostninger for de samme retter. Lagmannsretten fordelte omkostningene med 90 % på erstatningskravet mot A og 10 % på kravet mot x sykehus, som var begrunnet i det såkalte organansvar. Kjæremålsutvalget besluttet at Høyesterett skulle avgjøre kjæremålet i avdeling sammen med anken over oppreisningskravet. Høyesterett mente fordelingen av saksomkostningene var i strid med loven, og fastsatte at det måtte falle en halvpart på hvert av de to krav, idet erstatningskravet vedrørte så vel A som x sykehus.

Les avgjørelsen i sin helhet