Fravikelse av leilighet

Dommere: Øie, Tønder, Sverdrup, Endresen, Tjomsland

Kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om fravikelse av en leilighet.

Trondenes tingrett avsa kjennelse hvor de kjærende parter ble pålagt å fravike en kommunal leilighet i X. Tvangsgrunnlaget var heving av leiekontrakten på grunn av vesentlig mislighold.

Hålogaland lagmannsrett stadfestet kjennelsen. Kjennelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det ble anført at det var en saksbehandlingsfeil at det ikke var holdt muntlige forhandlinger i de tidligere instanser, og at kjennelsesgrunnene var uklare. Kjæremålet ble overført til behandling i Høyesterett etter reglene for ankesaker. I brev fra Høyesteretts kontor ble partene spesielt anmodet om å prosedere forholdet til EMK artikkel 6 nr. 1.

Etter at kjæremålet var inngitt, sa de kjærende parter opp leieforholdet og flyttet ut av leiligheten. Forhandlingene ble deretter foreløpig begrenset til å gjelde spørsmålet om kjæremålet måtte avvises på grunn av manglende rettslig interesse, jf. tvistemålsloven § 54.

Høyesterett fant at de kjærende parter ikke hadde et aktuelt behov for å få avklart de spørsmål saken gjaldt, og mente at det heller ikke var en nærliggende mulighet for at behovet for rettsavklaring mellom partene vil aktualisere seg på nytt, jf. Rt. 2006 side 460.

I avgjørelsen i Rt. 2006 side 460 er det uttalt at spørsmålet om rettslig interesse må vurderes i lys av EMK artikkel 13 om effektivt rettsmiddel. Uten å gå nærmere inn på dette spørsmålet fant Høyesterett at det forhold at det var anført at EMK var krenket – i alle fall i et tilfelle som det foreliggende – ikke kunne medføre at det forelå rettslig interesse. Det var ikke spørsmål om utkastelsen materielt sett var i strid med EMK, men om det har skjedd en krenkelse av EMK under saksbehandlingen for retten. Ved kjæremålsutvalgets overføring av kjæremålet ble det lagt til rette for at dette spørsmålet skulle avklares. Når de kjærende parter så hadde sagt opp leieforholdet og flyttet fra leiligheten, hadde de ikke lenger behov for slik avklaring. I tillegg kom at det var staten og ikke X kommune som hadde begått en eventuell krenkelse. Det ville verken være hensiktsmessig eller rimelig om X kommune skulle måtte fortsette som part i saken når den ikke lenger hadde betydning for rettsforholdet mellom kommunen og de kjærende parter.

Les avgjørelsen i sin helhet