Tvangsoppløsning av aksjeselskap

Dommere: Zimmer, Stabel, Endresen, Skoghøy, Tjomsland

Spørsmålet var om plikten til å sende inn årsregnskap mv. til Regnskapsregisteret etter regnskapsloven § 8-2, gjelder for et norsk aksjeselskap som har sitt forretningskontor på Svalbard.

 

Nordpol Telecom AS var stiftet i 2003 og registrert i Foretaksregisteret i november samme år med forretningskommune Svalbard. Selskapet sendte ikke inn regnskap til Regnskapsregisteret etter regnskapsloven § 8-2 for 2004. Ved kjennelse av Nord-Troms tingrett ble selskapet derfor besluttet tvangsoppløst med hjemmel i aksjeloven § 16-15 første ledd nr. 5, og kjennelsen ble etter kjæremål stadfestet av Hålogaland lagmannsrett.

 

Selskapet påkjærte videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som besluttet å overføre saken til behandling i avdeling. Selskapets motpart var tvangsoppløsningsboet, som imidlertid uttalte for at boet ikke ville møte i Høyesterett. Staten begjærte hjelpeintervensjon og var således selskapets reelle motpart under behandlingen i Høyesterett.

 

Høyesterett kom under dissens 3–2 til at kjæremålet måtte føre frem, og at tingrettens og lagmannsretten kjennelser måtte oppheves.

 

Etter svalbardloven § 2 er utgangspunktet at norsk privatrett, strafferett og reglene om rettergangsmåten gjelder på Svalbard. Annen lovgivning gjelder bare hvor det er særskilt fastsatt.

 

Flertallet fant at det ikke kunne anses særskilt fastsatt at regnskapsloven i sin alminnelighet, og iallfall ikke innsendingsplikten, skulle gjelde på Svalbard. Regnskapsloven § 1-1 annet ledd, som bestemmer at Kongen kan gi regler om lovens anvendelse på Svalbard, kan vanskelig forenes med det syn at det skulle være særskilt fastsatt at loven skal gjelde. I forarbeidene til regnskapsloven var uttalt at anvendelse på selskaper registrert på Svalbard, ikke kunne anses særskilt fastsatt. Flertallet mente at forutsetningene i aksjeloven om at aksjeselskaper skal føre regnskap etter aksjeloven, og at selskaper vanskelig kan fungere uten slikt regnskap, ikke ga tilstrekkelig grunnlag for å anse anvendelse av reglene på Svalbard for særskilt fastsatt. Innsendingsplikt etter regnskapsloven § 8-2 kunne ikke etableres på grunnlag av at selskapet har plikt til å føre et regnskap for å oppfylle sine forpliktelser etter svalbardskatteloven.

 

På grunnlag av forarbeidene fant flertallet at regnskapsloven ikke kunne anses som privatrett etter svalbardloven § 2. Innsendingsplikten kunne iallfall ikke anses som privatrett. Regnskapsreglene kunne heller ikke anses som regler om rettspleie. At dette pga. lovhistorikken ble ansett å gjelde for handelsregisteret, nå Foretaksregisteret, kunne ikke ha betydning for Regnskapsregisteret. Det ble bl.a. pekt på at kontrollen med det innsendte og rettsvirkningene av registrering er ulike for de to registrene.

 

Brønnøysundregistrenes praksis var for spinkel til å tillegges vekt; tvangsoppløsning på grunnlag av forsømmelse av å innsende regnskap hadde bare funnet sted i tre tilfeller, inklusive det foreliggende.

 

Mindretallet – dommerne Stabel og Endresen – baserte sitt syn på at aksjeloven, som i sin helhet må gjelde for norske selskaper registrert på Svalbard, i en rekke bestemmelser forutsetter at selskapet fører et regnskap etter regnskapsloven. Regnskapsloven måtte derfor forutsetningsvis komme til anvendelse for alle aksjeselskaper, også de som er registrert på Svalbard, og det var ikke noe grunnlag for å gjøre unntak for innsendingsplikten etter lovens § 8-2.

 

Les avgjørelsen i sin helhet