Krav om erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven

Dommere: Skoghøy, Falkanger, Endresen, Bruzelius, Coward

Saken gjaldt krav om erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. Den var for Høyesterett begrenset til spørsmålet om en hendelse som en pakkerimedarbeider ved et meieri var blitt utsatt for, skulle anses som yrkesskade etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a, jf. folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum – det avdempede arbeidsulykkesbegrep.

 

A, som er født i 1963, fikk et ”smell” i ryggen idet hun ved avslutningen av kveldsskiftet 18. juni 1996 skulle rydde bort og stable tomme Euro-paller. For tingretten og lagmannsretten hadde hun anført at hun skled idet hun skulle skyve den siste av til sammen 7–8 paller opp på en stabel, og at det derfor forelå en arbeidsulykke etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a, jf. folketrygdloven § 13-3 andre ledd første punktum – det markerte arbeidsulykkesbegrep. Lagmannsretten tok ikke stilling til denne anførsel, idet den kom til at hendelsen gikk inn under yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a, jf. folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum – det avdempede arbeidsulykkesbegrep. Dette ble begrunnet med at hun var blitt utsatt for en ekstraordinær påkjenning eller belastning som var usedvanlig i forhold til hennes arbeid. Det usedvanlige bestod i at ”samtlige paller fra skiftet bare var skjøvet til side og skulle ryddes til slutt”, og i at ”A i tur og orden skulle løfte alle pallene fra skiftet”. Gjensidige Forsikring anket til Høyesterett. Selskapet anførte at hendelsen verken gikk inn under det markerte eller avdempede arbeidsulykkesbegrep, og at det heller ikke forelå årsakssammenheng mellom hendelsen og de ryggplager A lider av. Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg ble anken henvist til Høyesterett, men i medhold av tvistemålsloven § 392 tredje ledd ble ankeforhandlingen foreløpig begrenset til spørsmålet om hendelsen skulle anses som yrkesskade etter folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum.

 

Høyesterett kom enstemmig til at hendelsen ikke gikk inn under folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum, og opphevde lagmannsrettens dom og hjemviste saken til fortsatt behandling ved lagmannsretten. Etter praksis blir skader som er oppstått i forbindelse med løft, ikke godkjent som yrkesskade med mindre det har inntruffet noe ulykkesartet eller vedkommende er blitt utsatt for en usedvanlig påkjenning som ligger utenfor arbeidets ramme. Høyesterett la til grunn at selv om stabling av paller ikke inngikk i As hovedarbeidsoppgaver, lå denne arbeidsoppgaven heller ikke utenfor. Pallene veide mellom 23 og 25 kg. Selv om det hovedsakelig var tale om kvinnearbeidsplasser, var det ikke grunnlag for å karakterisere pallene som spesielt tunge gjenstander. Den omstendighet at pallene ikke var blitt ryddet og stablet suksessivt, men i en samlet operasjon etter at skiftet var avsluttet, kunne heller ikke medføre at forholdet gikk inn under arbeidsulykkesbegrepet.

 

Les avgjørelsen i sin helhet