Dommere: Oftedal Broch, Flock, Falkanger, Utgård, Schei

Saken gjaldt vilkårene for å oppnå fremtidige pensjonspoeng etter særreglene for unge uføre i folketrygdloven § 3-21 første ledd. Kort fastslår bestemmelsen at den som blir ufør før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, som er klart dokumentert, får medregnet fremtidige pensjonspoeng med minst 3,30 for hvert år.

A, som var født i juni 1960, ble innvilget 100 prosent uførepensjon i 2005 med virkning fra 1. oktober 2002. Han hadde ikke vært i arbeid siden han ble sykemeldt i januar 1986, da han var 25 år gammel. A klaget vedtaket inn for Trygdretten med påstand om å få fremtidige pensjonspoeng etter § 3-21 tillagt uførepensjonen.

Klagen førte ikke frem, men uføretidspunktet ble satt til 1. januar 1986. A anket til lagmannsretten, som erklærte Trygderettens vedtak ugyldig. Lagmannsretten fant at vilkårene etter § 3-21 forelå. Staten anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, som stadfestet lagmannsrettens dom.

I 2002 fikk A for første gang stilt diagnosen paranoid personlighetsforstyrrelse. Diagnosen ble bekreftet ved sakkyndigerklæringer i 2005 og 2006. Symptomer på nerveproblemer hadde vist seg allerede i barneårene og mer alvorlig fra 1982 til 1986, før A fylte 26 år. Spørsmålet i saken var om paranoid personlighetsforstyrrelse, som er en varig og alvorlig sykdom, forelå før A fylte 26 år, og om dette klart kunne dokumenteres.

Etter 1986 tok attføringsmyndighetene hånd om A. Han gikk ulike kurs og kom etter hvert over på teknisk utdannelse. Etter hvert klarte han seg meget bra, og det er ingen opplyninger om sykdom i denne tiden. I 1997 bestod han eksamen fra X Ingeniørhøyskole. Noe arbeid fikk han ikke, og ble fem år senere diagnostisert med paranoid personlighetsforstyrrelse.

De to sakkyndigerklæringene som ble utarbeidet i 2005 og 2006 for henholdsvis trygdekontoret og lagmannsretten konkluderte med at sykdommen hadde oppstått før fylte 26 år. I likhet med lagmannsretten la Høyesterett dette til grunn. En uttalelse fra fylkestrygdekontorets rådgivende lege i motsatt retning kunne ikke endre dette.

Les avgjørelsen i sin helhet