Garantert tilleggspensjon for unge uføre
Høyesteretts dom 7. juni 2007, HR-2007-01014-A, (sak nr. 2006/1721), sivil sak, anke
Folketrygdloven § 3-21
A (advokat Per Tore Berg) mot staten v/Arbeids- og verferdsdirektoratet (Regjeringsadvokaten v/advokat Therese Steen)
Rt-2007-912
Dommere: Flock, Oftedal Broch, Falkanger, Utgård, Schei
A, født 1971, har fra fødselen hatt en skjevhet i ryggen. Hun ble i november 1998 – vel 27 år gammel – rammet av vedvarende smerter i ryggen, med utstråling i venstre ben. På denne bakgrunn fikk hun i 2003 innvilget 100 % uførepensjon. I vedtaket om slik pensjon besluttet fylkestrygdekontoret at A ikke var berettiget til garantert tilleggspensjon etter folketrygdloven § 3-21. A anket denne delen av fylkestrygdkontorets vedtak til Trygderetten, som stadfestet vedtaket. A brakte saken inn for Borgarting lagmannsrett som frifant staten v/Rikstrygdeverket.
A anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, hvor flertallet på fire dommere stemte for at lagmannsrettens dom ble stadfestet. Det var ikke bestridt at det medisinsk var sammenheng mellom As medfødte lidelse og de smerteplager som senere ledet til at hun oppfylte vilkårene for ytelser etter folketrygdlovens kapittel 12. Flertallet la til grunn at hun før fylte 26 år ikke var ufør i lovens forstand. Det ble lagt avgjørende vekt på at hun i flere år hadde fungert på en slik måte at man ikke kunne tale om en varig funksjonsnedsettelse av en slik art og grad som lovens §§ 12-6 og 12-7 krever, og at dette varte også ut over fylte 26 år. Det var hennes faktiske funksjonsevne på dette tidspunkt, og ikke risikoen for senere funksjonssvikt knyttet til den lidelse hun hadde, som var avgjørende.
A hadde vært i fullt arbeide frem til noen måneder etter at hun fylte 27 år. Det ble reist spørsmål om grunnvilkåret om uførhet før fylte 26 år skulle opprettholdes i de tilfeller som falt inn under § 3-21 sjette ledd. Flertallet fant at grunnvilkåret også gjaldt i disse tilfellene. En slik forståelse fulgte direkte av lovens ordlyd, og den ble støttet av uttalelser i forarbeidene.
Mindretallet mente at § 3-21 sjette ledd burde tolkes innskrenkende. Kravet til dokumentert uførhet måttet forstås slik at ved fylte 26 år måtte sykdommens potensiale til å forårsake uførhet klart ha manifestert seg, mens det måtte aksepteres at selve uførheten først ble dokumentert etter at den unge hadde forsøkt seg i arbeidslivet. Etter mindretallets syn fylte A dermed vilkårene etter folketrygdloven § 3-21 sjette ledd.