Spørsmål om erstatning etter anbudskonkurranse

Dommere: Indreberg, Bruzelius, Coward, Øie, Gjølstad

Saken gjaldt krav på erstatning for den positive kontraktsinteressen fra en anbyder som ikke hadde fått et oppdrag om innsamling av avfall, etter en anbudskonkurranse omfattet av regelverket om offentlige anskaffelser.

 

Reno-Vest IKS kunngjorde i 2003 en anbudskonkurranse om innsamling av husholdningsavfall. Det kom tre anbud, og oppdraget ble gitt til et datterselskap av Reno-Vest IKS, Miljøtransport Nord AS. En av de andre anbyderne, SB Transport AS, klaget til Klagenemnda for offentlige anskaffelser, og fikk medhold i at anbudet fra Miljøtransport Nord AS skulle vært avvist, fordi Miljøtransport Nord AS ikke oppfylte kravet i konkurransegrunnlaget om sikkerhetsstillelse. Klagenemnda fant det også åpenbart uheldig og vanskelig forenlig med regelverket at daglig leder i Reno-Vest IKS var daglig leder og styreleder i Miljøtransport Nord AS, og medvirket under Reno-Vests saksbehandling.

 

SB Transport AS reiste sak mot Reno-Vest IKS med krav om erstatning for den positive kontraktsinteresse. Tingretten fant at det var begått en vesentlig feil, men ikke at det var klar sannsynlighetsovervekt for at SB Transport AS ville fått oppdraget. SB Transport AS ble derfor tilkjent erstatning for den negative kontraktsinteressen. Lagmannretten stadfestet dommen. SB Transport AS anket til Høyesterett.

 

Høyesterett tok utgangpunkt i Nucleusdommen i Rt. 2001 side 1062, hvor det oppstilles som krav for å få erstatning for  den positive kontraktsinteressen at det er begått en vesentlig feil, og at anbyder med klar sannsynlighetsovervekt viser at oppdraget skulle gått til vedkommende anbyder.

 

Høyesterett kom til at det var begått vesentlige feil. Anbudet fra Miljøtransport Nord AS skulle vært avvist på grunn av manglende garanti. Det var et alvorlig brudd på sentrale saksbehandlingsregler når styreleder og registrert daglig leder i Miljøtransport Nord AS samtidig var daglig leder i Reno-Vest IKS med en rekke oppgaver i tilknytning til anbudskonkurransen, og den konstituerte daglige lederen i Miljøtransport Nord AS, som regnet Miljøtransport Nord AS anbud, samtidig var driftssjef i Reno-Vest IKS. Endelig representerte manglende protokollføring og begrunnelse feil.

 

Hvorvidt SB Transport AS med klar sannsynlighetsovervekt ville fått oppdraget hvis det ikke var begått en vesentlig feil, berodde på om det ville vært saklig – forretningsmessig forsvarlig – å forkaste de øvrige anbudene med sikte på å foreta oppdraget i egenregi, noe konkurransegrunnlaget opplyste ville bli vurdert. Høyesteretts flertall, dommerne Gjølstad, Bruzelius og Øie, fant at det i lys av rolleblandingen og den mangelfulle begrunnelsen ikke forelå materiale som kunne underbygge at det ville ha vært forsvarlig ut fra økonomiske forhold å forkaste de øvrige anbudene. Erstatning for den positive kontraktsinteressen ble derfor tilkjent.

 

Mindretallet, dommerne Coward og Indreberg, kom til at anbudet fra Miljøtransport Nord AS kunne tas som utgangpunkt for vurderingen av hva det ville koste å utføre oppdraget i egenregi, men at anbudene måtte korrigeres for mulige virkninger av rolleblandingen. Selv etter slike korrigeringer var SB Transports anbud høyere, og mindretallet kom til at det ville vært en fullt forsvarlig vurdering å forkaste alle anbudene for å foreta oppdraget i egenregi.

 

Mindretallet var ikke enig med SB Transport AS i at EØS-regler hindret utførelse i egenregi. Dels stilte det spørsmål ved hvor relevante EF-domstolens avgjørelser om kommunal egenregi var der Reno-Vest IKS sto som anbudsinnbyder. Uansett sluttet det seg til en uttalelse 7. november 2005 fra Klagenemnda for offentlige anskaffelser. Her uttalte klagenemndas flertall at det ikke kunne se at saklig begrunnet samarbeid mellom kommuner gjennom interkommunale selskaper ikke kan  kombineres med egenregi der det interkommunale selskapet er opprettet med hovedformål å dekke eierkommunenes behov og eierkommunene samlet utøver en kontroll på linje med den som gjelder for interne etater. Fornyings- og administrasjonsdepartementet har lagt samme rettslige syn til grunn i sin veileder fra 2006.

Les avgjørelsen i sin helhet