Spørsmål om husleieloven

Dommere: Indreberg, Tønder, Rieber-Mohn, Utgård, Tjomsland

Spørsmål om husleieloven gjelder for en avtale mellom mor og hennes datter om at moren mot et engangsvederlag, som brukes til å delfinansiere datterens bolig, flytter inn i datterens bolig med en livsvarig borett.Saken gjaldt spørsmålet om husleieloven gjelder for en avtale mellom en mor og hennes datter om at moren mot et engangsvederlag, brukt til å delfinansiere datterens nye bolig, skal ha rett til å bo resten av sin levetid i boligen.

Moren satt i uskiftet bo. Hun bodde i fjerde etasje, og ønsket å bo på bakkeplan. Hun led også av alvorlige depresjoner, med flere institusjonsopphold. Datteren - C - og hennes mann bestemte seg i 1999/2000 for å bygge nytt hus med en egen boenhet til moren. I august 2003 solgte moren sin leilighet og flyttet inn hos datteren. Det vesentligste av salgssummen, kr 806 040, ble brukt til å delfinansiere huset. I 2004 ble det oppdaget at moren, som siden 2002 hadde hatt en blodsykdom, hadde fått akutt leukemi. Hun døde 1. april 2004.

Fire av de øvrige arvingene reiste sak mot C med krav om at kr 747 640 ble tilbakeført til boet. De anførte prinsipalt at innbetalingen fra moren var å anse som forskudd på husleie i strid med husleieloven § 3-2, subsidiært at det dreide seg om en gave, jf. arveloven § 19. Tingretten frifant C og lagmannsretten stadfestet dommen. To av saksøkerne anket til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg henviste anken over rettsanvendelsen så langt den var grunnet på husleieloven, ellers ikke.

Spørsmålet for Høyesterett var dermed om avtalen mellom mor og datter var omfattet av husleieloven. Høyesterett fant ikke grunnlag for å likebehandle avtalen med avtaler der selgeren av fast eiendom forbeholder seg livsvarig bruksrett til en del av eiendommen. Derimot kom Høyesterett under en viss tvil til at unntaket i lovens § 1-1 annet ledd annet punktum for avtaler "hvor annet enn bruksrett til husrom er det vesentlige i avtaleforholdet", kom til anvendelse. Det var på grunn av morens særlige behov, fortrinnsvis hennes alvorlige depresjoner, at huset ble bygget og avtalen kom i stand. Bofellesskapet med datteren ga mulighet for en stor grad av omsorg, tilsyn og oppfølging. Betenkelighetene ved å unnta avtaler om borett fra husleieloven gjør seg i noen grad gjeldende også ved avtaler som denne, med det synes på den annen side å være behov for at personer som står hverandre nær, kan etablere en slik ordning når det oppstår et særlig behov for omsorg tilsyn og oppfølging.

Les avgjørelsen i sin helhet