Utbetaling av yrkesskadeforsikring

Dommere: Skoghøy, Endresen, Øie, Indreberg, Matningsdal

Saken gjaldt spørsmålet om det ved utbetaling av yrkesskadeforsikring til en person som hadde arbeidet som dykker i petroleumsvirksomheten i Nordsjøen, skal gjøres fradrag for beløp som er utbetalt i henhold til særlige støtteordninger for disse dykkerne.

Mange som har arbeidet som dykkere i petroleumsvirksomheten i pionertiden, er blitt påført helseproblemer. Da yrkesskadeforsikringsloven bare gjelder for personer som har arbeidet etter 1. januar 1990, er det blitt etablert tre særlige støtteordninger for pionerdykkerne i Nordsjøen. For det første ble det i 2000 etablert en statlig støtteordning som gav anledning til utbetaling med inntil kr 200 000. For det andre etablerte Statoil ASA i 2001 en støtteordning med maksimal utbetaling på kr 750 000. Og i 2004 ble det ved stortingsvedtak opprettet en ny statlig støtteordning som var beløpsmessig maksimert til 40 ganger folketrygdens grunnbeløp (”40 G-ordningen”).

A, som er født i 1962, arbeidet med to sykdomsavbrudd som dykker i petroleumsvirksomheten i Nordsjøen fra 1986 til 2002. Etter å ha fått utbetalt kr 200 000 fra den statlige kr 200 000-ordningen, kr 500 000 fra Statoil-ordningen og kr 2 351 120 fra 40 G-ordningen, søkte han Vesta AS om dekning etter yrkesskadeforsikringsloven. Yrkesskadeforsikringsforeningen, som etter avtale overtok Vestas ansvar, inngikk avtale med A om at han hadde rett til yrkesskadedekning på kr 3 051 120 – fordelt på kr 1 952 796 i tap i fremtidig erverv, kr 287 731 i ménerstatning og kr 810 593 i lidt inntektstap. Dette tilsvarte det beløp som A til sammen hadde mottatt fra de særlige støtteordningene. Etter Yrkesskadeforsikringsforeningens syn måtte de beløp som A hadde fått fra de særlige støtteordningene, gå til fradrag i hans krav på dekning under yrkesskadeforsikringen krone for krone, slik at han ikke hadde noe ytterligere å kreve.

Tingretten frifant Yrkesskadeforsikringsforeningen. A anket, og med samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg ble anken brakt direkte inn for Høyesterett.

Høyesterett kom under dissens (4 mot 1) til at det ikke kunne gjøres fradrag i As krav på erstatning for tap i fremtidig erverv og ménerstatning under yrkesskadeforsikringen, da disse erstatningspostene etter yrkesskadeforsikringsforskriften skal utbetales med standardiserte beløp. Derimot kunne det på grunnlag av ”kan”fradragsregelen i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd andre punktum gjøres et skjønnsmessig fradrag i kravet på erstatning for lidt tap. Dette kravet ble redusert med kr 400 000 fra kr 810 593 til kr 410 593.

I tillegg til skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd andre punktum påberopte Yrkesskadeforsikringsforeningen fradrag på ulovfestet grunnlag og på grunnlag av avtale. Etter flertallets oppfatning kunne ingen av disse anførslene føre frem. Utbetalingene fra de særlige støtteordningene måtte anses som ”ex gratia”-utbetalinger, og etter flertallets syn finnes det ikke grunnlag for å nekte skadelidte dekning under yrkesskadeforsikring fordi det ”ex gratia” er utbetalt en kompensasjon fra noen som ikke er eller ikke anser seg ansvarlig for skaden.

Mindretallet – dommer Endresen – tok utgangspunkt i at det etter de statlige særordninger skulle gjøres fullt fradrag for utbetalinger fra yrkesskadeforsikring, og at det var Stortingets uttalte forutsetning at dykkerne ikke skulle motta både utbetalinger under de statlige særordninger og yrkesskadeforsikring. Det ble også ansett uheldig at de samlede utbetalinger skulle være fundamentalt forskjellige avhengig av under hvilken ordning søknad ble sendt først. Det skal også i forhold til de normerte erstatninger gjøres fradrag for utbetalinger fra ansvarlig skadevolder, og under de aktuelle omstendigheter ble yrkesskadeforsikringsforskriften ikke ansett å være til hinder for å likestille utbetalinger fra en påstått ansvarlig med utbetalinger fra en erkjent ansvarlig.

Les avgjørelsen i sin helhet