Allmennhetens rett til bading

Dommere: Endresen, Øie, Bruzelius, Skoghøy, Lund

Saken gjaldt hvor langt den rett friluftsloven gir allmennheten til bading, fortøyning av båter og opphold i utmark rekker i forhold til grunneiers ønske om uforstyrret bruk av egen eiendom. Et særskilt spørsmål var om de begrensninger som etter friluftsloven § 9 gjelder for telting, får tilsvarende anvendelse ved overnatting i båt.

Den ankende part eier en større eiendom på Østerøya i Sandefjord kommune. På eiendommen er det blant annet oppført tre fritidseiendommer, Villa Yxney, Strandhuset og Fiskerhytten, som alle ligger til Mefjorden. Utenfor eiendommene ligger noen mindre holmer som også eies av Ulrichsen.

Utenfor Villa Yxney og Strandhuset ligger Torsholmen. Allmennhetens bruk av holmen til bading, fortøyning, rasting og solbading med videre har et slikt omfang at den ankende part har funnet at bruken må anses å være til ”utilbørlig fortrengsel eller ulempe” for ham som grunneier, og at allmennhetens bruk derved går utover det friluftsloven gir anledning til.

Utenfor Fiskerhytten ligger noen mindre holmer som i stor utstrekning benyttes til oppankring ved overnatting. Hovedproblemstillingen her var om bestemmelsene om telting kunne anvendes analogisk.

Høyesterett fant at allmennhetens bruk ikke gikk lenger enn det friluftsloven gir anledning til; bruken kunne ikke anses å være til ”utilbørlig fortrengsel eller ulempe” for grunneieren. Det ble understreket at denne rettslige standarden, som allerede som utgangspunkt går langt i å tillate allmennhetens bruk, må tolkes dynamisk under hensyntagen til samfunnsutviklingen. Stadig større deler av strandsonen blir ekskludert fra allmennhetens bruk ved den fortsatte byggevirksomhet. Parallelt med dette har behovet for områder til rekreasjonsformål ved sjøen, fortsatt å øke. Dette har ført til et betydelig press på de områder som fortsatt er tilgjengelige. Dette måtte føre til at grunneiere i strandsonen må finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg enn der det er mer plass tilgjengelig.

De følgende faktiske forhold ble særskilt fremhevet:

- Torsholmen er atskilt fra fastlandet med et sund som på det smaleste er 35 meter bredt;
- det er betydelig trafikk i sundet av passerende fritidsbåter;
- grunneieren har ikke tilrettelagt noen del av holmen til egen bruk;
- interessekonflikten er ikke relatert til konkurrerende bruk, men til grunneiers ønske om ikke-bruk;

og
bruken av Torsholmen er i tråd med tradisjonell turbruk som holmen fremstår som særlig egnet for.

Høyesterett la til grunn at allmennhetens bruk av Torsholmen er betydelig og at det ikke var urimelig at bruken av holmen av grunneieren oppleves som forstyrrende og til atskillig ulempe. Dette kunne likevel ikke være avgjørende slik forholdene i saken ellers lå an.

Friluftsloven §8 angir at bading bare kan finne sted ”i rimelig avstand” fra bebodd hus. Høyesterett fant at dette ikke kunne sees som et selvstendig krav, men at avstanden fra bebodd eiendom vil inngå som et vesentlig moment i utilbørlighetsvurderingen.

Friluftsloven §9 fastslår at rasting og telting ikke må skje til utilbørlig fortrengsel eller ulempe. Høyesterett fant, med støtte i forarbeidene, at det tilsvarende måtte gjelde ved overnatting i båt. Friluftsloven § 9 oppstiller også et forbud mot telting nærmere enn 150 meter fra bebodd hus. Høyesterett fant at denne bestemmelsen ikke kunne gis analogisk anvendelse for overnatting i båt. Det ble derimot ikke tatt stilling til om friluftslovens forbud mot telting i mer enn to døgn uten grunneiers samtykke, etter omstendighetene kan tenkes anvendt i forhold til overnatting i båt. Et minstevilkår for å la denne bestemmelsen få anvendelse måtte være at båten ble fortøyd på den del av en eiendom der det bebodde hus ligger. Slik var forholdene ikke her og Høyesterett fant det klart at det ikke var grunnlag for en analogisk anvendelse.

Les avgjørelsen i sin helhet